Hjemmedåp, dåpshandling (se dåp) foretatt i hjemmet. Hjemmedåp omfatter blant annet nøddåp (se dette), men også mer ordinære tilfeller der de pårørende lot barnet døpe i hjemmet. I middelalderen var det åpnet adgang for at stormannsbarn kunne døpes med hjemmedåp. Etterreformatorisk rett aksepterte i prinsippet bare hjemmedåp som nøddåp, men i praksis var mer ordinær bruk av hjemmedåp økende i høyere sosiale lag helt fra 1500-tallet av. I slike tilfeller kunne hjemmedåp innebære dåp med fullt kirkelig ritual. C.5. no. lov (2-5-2) forbød prestene under straff å medvirke ved hjemmedåp som ikke var nøddåp. Dette ble ytterligere innskjerpet ved forordning 19/3 1745.
Hjemmedåp måtte senere stadfestes i kirken; ifølge etterreformatoriske bestemmelser skulle da fadderne bekrefte at og hvordan dåpshandlingen var utført, og menigheten også i dette tilfelle minnes om hvor viktig dåpen var til frelse. Forordning 27/7 1771 overlot til foreldrenes skjønn å avgjøre om hjmmedåp var tilrådelig og når stadfestelse best kunne finne sted, mens reskr. 22/6 1814 (senere regnet som ugyldig) satte en frist på 9 måneder på å la hjemmedåp stadfeste. A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
