Leksikon:Leilending

Se også Leilending i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Leilending (norrønt leiglendingr m.). En leilending leide skyldsatt jord, et gårdsbruk, av jordeieren. Landsloven (1270-årene) regner leilending som normalbonde, og inntil ca. 1700 var et flertall av bøndene leilendinger (se nedenfor). Leievilkårene, både leietiden og leilendingers plikter og rettigheter ellers, var fastsatt ved en lovgivning som ga rimelig godt rettsvern for leilendinger, og som etter reformasjonen utviklet seg i utpreget leilendingsvennlig retning. I senere tid ble bestemmelsene stående uendret, men de viste seg ofte uhensiktsmessige, og ble hyppig fraveket i praksis.

Leietiden (festetiden). Etter Landsloven (VII, 1) hadde ombudsmannen til en jordeier ikke rett til å leie bort jord for mer enn tre år om gangen. Dette var den vanlige leietiden, ettersom storparten av leilendingjorda ble bestyrt av ombudsmenn. Under agrarkrisen i senmiddelalderen tok livstidsfestet over i praksis. Endelig lovfestet ble det først i C.4. no. lov (VI, 1), men treårsavtalen satte varige spor i avgiftsmønsteret (se bygsel).

På offentlig gods var det ganske vanlig at en slektning av leilendingen fikk ta over etter ham, og forordning av 5/2 1685 innførte fortrinnsrett for arvinger. Dette kom ikke inn i Christian 5. norske lov som opprettholdt livstidsfestet (3–14–10), og endog det i tvetydige ordelag. Det ble tidlig antatt at ved særskilt avtale kunne kortere leietid fastsettes. Likevel var 4/5 av leilendingsbrukene ennå i 1880 bortleid på livstid, og åremålsfestet konsentrert til deler av Øst­landet.

Døde leilendingen, beholdt enken gården på sin manns kontrakt så lenge hun ikke giftet seg på ny. Døde jordeieren, eller solgte han, gjaldt kontrakten som før, med mindre den nye eieren var buslitsmann (s.d.). Ville leilendingen flytte, skulle han si opp før jul og flytte om våren.

Leilendings plikter.

1. Leieavgifter. Landskyld (s.d.) skulle betales årlig, førstebygsel når leilending tok over, og tredjeårstake hvert 3. år deretter (se bygsel).
2. Leilendings arbeidsplikt for jordeieren var, om den forekom, i regelen beskjeden (se arbeidsplikt).
3. Leilending hadde plikt til å holde husene på gården ved like (se åbot).
4. Leilending betalte alle skatter som hvilte på ­gården.

Leilendings rettigheter.

1. Leilending hadde etter Christian 5. no. lov (3–14–25 og 20) krav på bygselseddel (s.d.) og på en kvitteringsbok for leieavgiften.
2. Det var få begrensninger eieren la på leilendings bruksrett til gården. Jordveien drev han som han ville, og heller ikke i utmarka behøvde han fra først av å ta hensyn til eieren. Men da det ble penger å få ut av tømmersalg, ble skogen et konfliktemne, og Christian 5. norske lov (3–14–34) bestemte derfor at leilending bare kunne ta virke til gårdens behov, og dessuten hogge tømmer for halve verdien av landskylda.
3. Forholdet til eventuelle husmenn var ikke omtalt i lovene. Det ser ut til at inntektene av dem i regelen tilfalt leilendingen.
4. Når gården ble solgt, hadde leilending lenge ingen lovfestet forkjøpsrett. Men reskript av 23/9 1699 forutsatte slik rett, og den ble påbudt i forordn. 18/1 1710.

Grunner til å si opp leilendinger.

En del grove forsømmelser fra leilendings side var oppsigelsesgrunn: at han betalte landskylda altfor sent, at han nektet å betale tredjeårstake, at han forsømte sin åbotsplikt, tok ut for mye tømmer og så videre. 2. En privat eier kunne som nevnt kreve å få bruke gården selv, når han var buslitsmann (s.d.).

Leilending og selveier.

Lovgivningen skilte klart mellom leilendinger og selveiere. I praksis var det ikke slik, iallfall ikke mens leilendingsvesenet ennå hadde sin fulle utbredelse. Det var ganske vanlig at en gård hadde flere eiere, og ikke sjelden var oppsitteren selv en av dem. Dermed ble han dels landskyldbetalende leilendinger, dels selveier (jf. landskyld). Under slike forhold hadde bygselretten avgjørende betydning, men også den kunne være delt. Derfor er det uråd å angi hvor stor prosentdel av bøndene som var leilendinger for eksempel ved midten av 1600-årene; det en kan anslå, er hvor stor del av jorda som var leilendingsjord, regnet etter landskylda. Om dette, og om avviklingen av leilendingsystemet, se Jordeiendomsforhold.

De viktigste praktiske begrensninger en leilending hadde, sammenlignet med en selveier, var trolig den innskrenkede hogstretten i skogen, og usikkerheten ved generasjonsskifte, foruten at han ikke kunne ta opp lån og stille gården som sikkerhet. Det ser ikke ut til at dette – heller ikke i senere tid – klart rangerte leilendingen økonomisk og sosialt lavere enn selveieren.

Andre former for jordleie, se forpaktning og lottebruk. K.J.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.