Musiker, person med musikk som profesjon. I seinmiddelalderen ble betegnelsen musikant brukt om sangere, fra 1600 om instrumentister (s.d.). Folkemusikken og dens utøvere levde side om side med profesjonelle musikere i byene, men formelt sett ble musikken på bygdene forbeholdt privilegerte by-musikere. Musikklivet i byene var organisert og styrt av privilegier og faste ansettelsesforhold på 1600- og 1700-tallet. Musikere i kirkens, byens og militærets tjeneste var regulert av en rekke bestemmelser. Samme person kunne ha flere av stillingene som kantor (s.d.), organist (s.d.) eller stadsmusikant (s.d.). Militæret hadde musikere i tjenesten, men antallet varierte. Militærmusikken tjente som signal under strid, øving og marsj. Fløytespillerne i militæret ble kalt pibere (s.d.), skalmeieblåsere og senere hoboister, mens trommeslagerne ble kalt tamburer (s.d.) etter instrumentet. Musikerprivilegier var vanskelig å håndheve, og spesielt stadsmusikanten klaget ofte over uprivilegerte musikere, spillemenn (s.d.) og bierfidlere (s.d.), men også over militærmusikere og latinskolens elever, peblinger (s.d.), som brøt hans rettigheter for å tjene penger. Privilegiene ble gradvis avviklet. I resol. 25. mai 1800 ble det bestemt at stadsmusikant og organist skulle være samme person, og hvem som ville kunne musisere på landet. Dette er vel forklaringen på at tidligere anonyme spillemenn blir kjent etter 1800. Musikklivet blomstret uten offentlig kontroll, og det kom et rikt tilbud av musikkundervisning og musikkforeninger utover 1800-tallet. M.R.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
