Sakramenter, (egentlig latinsacramentum, ‘hellig ting’), betegner i kristen tradisjon de ytre midler hvorved den guddommelige nåde formidles til det enkelte menneske. I siste del av middelalderen regnet man med 7 sakramenter: dåp, konfirmasjon, nattverd, bot, den siste olje, ekteskap og ordinasjon. Den lutherske kirke regner bare med to sakramenter, dåp og nattverd (se dette). Sakramenter var både før og etter reformasjonen omgitt med en rekke detaljerte kirkelige bestemmelser, og både prinsipielt og praktisk var det å ha mottatt sakramenter betingelse for fullverdig deltagelse i kirke og samfunn. Motsatt var det å nektes sakramenter ensbetydende med å være avstengt fra samkvem med andre (bannlysning, fredlysning). For prestenes utdeling av sakramenter gjaldt også strenge regler; brudd på dem medførte suspensjon, bøter og i mange tilfeller avskjedigelse (sml. C.5. no. lov 2-11-11). A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
