Leksikon:Siida
Siida, samisk bruksfellesskap, bestående av flere samarbeidende familie- eller husholdsenheter, som utnytter et felles flyttings-, fangst- eller ressursområde. Rekkevidden og det konkrete innholdet av fellesskapet har variert over tid og mellom forskjellige regioner, i tråd med kulturell variasjon og forskjelligartet næringsutvikling hos de samiske samfunn. Under den eldre jakt- og fangsttilpasningen utgjorde siida både et geografisk, sosialt og økonomisk fellesskap. Flertallet av siidaer omfattet gjennomsnittlig fra 6 til 14–15 familiehushold, som i fellesskap utnyttet vilt-, fiske- og beiteressursene innenfor et avgrenset område gjennom en årlig flyttesyklus. En enkelt siida kunne imidlertid også omfatte så mange som 25–30 hushold. De enkelte familiene var oftest knyttet til hverandre gjennom avstamning og giftermål/svogerskap. Denne form for siidafellesskap holdt seg lengst og er best dokumentert fra østsamiske områder (Kolahalvøya og Sør-Varanger): Om våren og sommeren opererte de enkelte husholdene atskilt, og fordelte seg på ulike ressursenheter som de utnyttet hver for seg, slik som elver og innsjøer, jaktterreng og beiter, samt fiskeplasser og laksevarp ved havet. Om høsten og vinteren samlet siidas innvånere seg på felles boplasser for å drive kollektiv jakt og fangst på villrein, samt fellesaktiviteter som ivaretok det sosiale livet og samholdet i siida.
Ved siden av selve ressursområdets omfang synes det nettopp å ha vært behovet for å kunne stille et egnet jaktlag på 8–10–12 voksne mann til den kollektive villreinjakten som dikterte størrelsen på den enkelte siida. Mens flertallet av siidaer i innlandet kun omfattet ett jaktlag, kjenner en imidlertid til en rekke siidaer som omfattet to, og et par som i hvert fall i perioder har omfattet både 4 og 5–7 jaktlag (Enare, Varanger).
Overskuddet fra kollektive jakt- og fangstformer, som villreinfangsten og elvefiske etter laks, ble fordelt proporsjonalt mellom husholdene. Fra østsamisk område er det dessuten kjent at siida ble styrt av et «eldreråd» (norr¯az, noras), som besto av overhodene for de enkelte hushold. Under slike samfunnsforhold ble siida-begrepet nærmest synonymt med «lokalsamfunn», og det kunne sikte så vel til kollektivet av familier og mennesker som tilhørte siida (siida-olbmot), som til selve siida-territoriet (siida-eanan). I kilder frambrakt av nabofolkeslagene er siida i denne betydning forsøkt gjengitt med forskjellige termer: «finneby» og «finnefjord» på norsk, «lappby» på svensk, «kylä» på finsk og «pogost» på russisk.
Under reinnomadismen har siida gått over til å betegne en driftsenhet av mindre omfang enn under fangsttilpasningen, definert gjennom slektskapsforbindelser og med en gruppe søsken eller søskenbarn som kjerne (Pehrson 1957). Reindriften krever stor grad av fleksibilitet og tilpasningsevne, ut fra variasjoner i størrelse på reinflokken, beiteområdenes kvalitet og bæreevne, samt klimatiske og andre økologiske faktorer. Basert på et bilateralt slektskapsnettverk har reindrifts-siida vist stor evne til fleksibel regulering av bo-, flytte- og arbeidsfellesskap, både i henhold til reindriftens årssyklus og etter som skiftende vilkår gjør det nødvendig. En siida-enhet som holder reinen samlet i én hjord vinteren igjennom, splittes som oftest opp i underenheter med hver sin enkelte reinhjord, i samband med kalving og merking om våren, før hjorden igjen føres sammen med andre på sommerbeite og et større arbeidsfellesskap igjen inntrer. Siidas størrelse og antall innenfor et avgrenset område kan også variere med reinantallet og presset på beitene. Reindrifts-siida er dermed godt tilpasset storskala reindrift under vanskelige og variable naturbetingelser. Arbeidsfellesskapet og nettverket av slektskapsforbindelser er innvevd i hverandre, og utgjør til sammen et sosialt fellesskap som både avgrenser den enkelte siida mot andre, men også danner et sosialt kontaktnett som muliggjør samarbeid med andre siida-enheter.
I forhold til de eldre fangst-siida er også selve ressursområdene til reindrifts-siida blitt omformet, til langstrakte territorier med grunnlag i nomadenes flytteruter, som strekker seg gjennom flere økologiske soner. En annen forskjell fra fangsttilpasningen er at siida under reinnomadismen ikke lenger utgjør noe dypere økonomisk fellesskap. I motsetning til villreinen, som ikke ble betraktet som eiendom før den var felt, framstår den domestiserte reinen allerede i levende live som privat eiendom, som bare eieren har rett til avkastningen av.
I deler av det kyst- og fjordsamiske området, hvor det enkelte hushold synes å ha hatt en mer selvstendig posisjon, tyder navngivning og terminologi på at siida også kan ha vært brukt om sosiale enheter av mindre omfang, delvis synonymt med norsk «heim» eller «gard». Se kart under samer. L.I.H.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |