Leksikon:Trolovelse
Trolovelse var før reformasjonen offentlig erklæring om ekteskapsløfte og ekteskapsbetingelser, og forutsatte ikke kirkelig medvirkning, selv om prestens rolle i siste del av middelalderen synes mer viktig enn tidligere. (Se festermål.) Etter reformasjonen ble trolovelse oppfattet som kirkelig bevitnelse av og forbønn for offentlig inngått ekteskapsløfte.
Som følge av de uklare forhold på ekteskapsrettens område etter 1537 ble det etter hvert lagt økende vekt på at både trolovelse og ekteskap måtte inngås offentlig og under kirkelig medvirkning. Ekteskapsordinansen 1582 (innført i Norge 1589), den norske kirkeordinansen 1607 og C.5. no. lov (3-18-11) bestemte at trolovelse måtte skje med presten og 5 vitner til stede, og at presten bare skulle trolove egne sognefolk eller de som hadde skussmål eller vitner (forlovere). Kirkeritualet 1685 forutsatte at paret i kjøpstedene uansett skulle ha to forlovere. C.5. no. lov (2-8-5) innførte regelen at trolovelse og vielse skulle skje i det sogn der kvinnen oppholdt seg. For adel og rangspersoner var kirkelig trolovelse ikke nødvendig (forordn. 13/3 1683, NL 3-18-11 og forordn. 6/2 1694). Trolovelse kunne heves dersom det forelå tvang, utroskap, uærlighet eller alvorlig sykdom. Trolovelse skjedde i kirken, hjemmet eller prestegården. C.5. no. lov 2-12-7 satte avgiften for trolovelse i prestens hus til 16 skilling, men på 1700-tallet ser det ut til å ha vært vanlig å gi presten 1–3 riksdaler for enhver trolovelse.
Ved trolovelse holdt presten en tale om ekteskapets velsignelse, spurte begge parter om deres ekteskapsønske sto fast, om viljen til å leve rett med hverandre og om de var frie til å inngå forbindelsen. Paret ga hverandre hånden på det, og presten erklærte dem for rett trolovet. En rekke lover fra 1500-tallet av forbød et seksuelt forhold eller å flytte sammen etter trolovelse, men forbudet fikk lite gjennomslag. Lovverket ga gjennom hele 1600-tallet uttrykk for mistenksomhet overfor unødvendig overflod ved «gilder» (eller festerøl) i forbindelse med trolovelse. Forordning 12/3 1735 og 14/12 1736 satte forbud mot trolovelsegilder på søn- og helligdager, og forordning 19/2 1783 forbød dem helt. Økende kritikk av trolovelse gjorde at den ble opphevet ved forordning 4/1 1799. A.B.A.
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |