Leseforeningen for Kvinner
.jpg)
Leseforeningen for Kvinner ble stiftet i 1874 etter mønster av den nystartede Kvindelige Læseforening i København. Formålet med foreningen var å lette kvinners tilgang til norsk og utenlandsk litteratur, og å øke interessen for kvinnenes stilling i samfunnet.
Selv om stifterne understreket at leseforeningen ikke var basert på en «indført Emancipationstanke», var opprettelsen av foreningen kontroversiell, og møtte mye motstand. Det ble uttalt redsel for at kvinnene nå skulle «forlade hus og hjem og arne, vanskjøtte sine barn og sin mand» og at de «dagen lang vilde komme til at ligge på sofaen og røge cigar».
Det første skrittet på veien frem til politisk deltagelse var utdannelse, og her var leseforeningen en ny innfallsport til lærdom. Det var først ti år etter opprettelsen av leseforeningen at kvinner fikk lovfestet rett til å studere ved universitetet.
Leseforeningen tilbød i tillegg til tilgangen på bøker, tidsskrifter og aviser også lesesirkler, og etter hvert også foredrag av kjente vitenskapsmenn. Også kvinner kom til orde på talerstolen her, den første var fru Mathilde Schjøtt, som talte om Conradine Dunker. Senere ble litterære og også sosiale problemer drøftet i foredrag av kjente kvinnepolitiske aktører slik som Ragna Nielsen, Gina Krog, Regine Stang og mange andre. Ideen spredte seg og lignende leseforeninger fantes etter hvert i andre norske byer, bl.a. i Trondheim, Stavanger og Porsgrunn
Arkivet etter Leseforeningen for kvinner er en viktig kilde til forståelsen av norsk kvinnehistorie. Som en forløper for de første kvinnesaksforeningene hadde Leseforeningen for kvinner en viktig rolle i utviklingen frem mot stemmeretten. Arkivet er en del av Norges dokumentarv.