Lillehammer kvinnestemmerettsforening

Lillehammer kvinnestemmerettsforening var Lillehammers avdeling av Landskvinnestemmerettsforeningen og ble stifta i 1901. En viktig drivkraft i etableringa og drifta av foreninga var Gina Borchgrevink. Karoline Skar var formann i i 1904 og 1914.

Diskusjon om uekte barns arverett

1904 diskuterte foreninga "Uægefødte Børns Arveret efter Faderen og hans Slægt". Møtet var åpent, og det er dermed ikke mulig å vite om alle de tilstedeværende var medlemmer av foreninga. Avisa Gudbrandsdølens referat fra møtet siterer utsagn fra Anna Offenberg, Louise Keilhau, Fru Sorenskriver Hansen, Anna Sandvig, Margrethe Grundtvig, Marith Tande, Gina Borchgrevink og Emma Gjelen, samt lederen, Karoline Skar.

Selv om medlemmene ikke syntes uektefødte barns kår var tilfredsstillende, er det tydelig at de fleste medlemmenes sympati først og fremst var retta mot konene til mennene som hadde barn på si, ikke mot mennenes utenomekteskapelige barn.

De skarpeste motstandere av lovforslaget var Anna Offenberg, som mente at loven "vilde føre til Familielivets Opløsning, vilde være farlig for Moralen"; Fru Sorenskriver Hansen som uttalte at "Det uægefødte Barn har ofte ikke Betingelser for at bruge en Arv paa den rette Maade" og Fru Kielhau, som mente at de uektefødte barne ofte ville være "redskab i Hænderne paa slette, lavttænkende Kvinder, der uden mindste Pietetfor den fremmede Familie kun tænker paa at rive til sig mest muligt.". Fru Kielhau la til at det å forklare barn om deres uektefødte søsken ville "nedbryde Respekten for Faderens Minde"-

De som var positive til lovforslaget var i sterkt mindretall. De eneste som er nevnt Gudbrandsdølens referat fra møtet, var jordmor Marith Tande og Gina Borchgrevink.

Foreningas konklusjon var "en skarp Protest mod Loven om uægtefødte Børns Arveret, overbeviste om, at Forslagsstillerne af denne Lov ikke har havd aabent Øie for Lovens opløsende og skjæbnesvangre Følger for Hjemmene paa hvilke Samfundet bygges".

Husflid

1904 tok foreninga til orde for at husfliden burde støttes. "I Vinterens Løb har der været klaget over Arbeidsløshed. Den bedste hjælp mot Arbeidsløshed er at støtte Selvhjelpen", skrev foreninga i Lillehammer Tilskuer. Videre la de fram ideen om å opprette et husflidsutsalg i Lillehammer.

Maihaugen

I 1907 hadde norske kvinner oppnådd begrensa statsborgerlig stemmerett: Altså at dede omtrent 300 000 kvinnene som skatta av en inntekt over 300 kroner på landet og 400 kroner i byene, eller som var gift med en mann med tilsvarende inntekt, kunne stemme ved stortingsvalg. Lillehammer kvinnestemmerettsforening valgte å feire det med en fest på Maihaugen. Her holdt Anna Offenberg tale for de frammøtte:

Det er en tanke som har grepet meg og ikke gitt meg levende fred her i kveld. Den kom listende innpå meg da vi satt til bords, benket om langbordene der borte i Løkrestuen, og den har listet seg innpå meg igjen her i denne festlige opplyste Prestegården, i disse gamle stuer fra henfarne tider, da vel mannen nærmest kunne gjøre "hva som falt ham inn", mens kvinnene stilltiende passet sin dont. Det er underlig å tenke på at den festen vi er til stede ved i kveld bli holdt nettopp i de gamle omgivelser her oppe på Maihaugen. Hvis fedrene hadde sett oss og hørt f.eks fru Keilhaus redegjørelse - jeg er viss på de ville ha vært enige med Malm og gremmet seg over at han ble nedstemt i Stortinget. Ja, det er aldeles sikkert det! Men i slike gamle omgivelser er det altså vi nye statsborgere holder vår gledesfest. Det er den gamle og den nye tid som møtes!

Videre foreslo hun at de "som et første utslag av vår samfunnsånd og den borgerplikt vi føler, gir hverandre det løfte at vi skaffer midler til innkjøp av et slikt hus og bekoster det oppsatt på Maihaugen". Isumkapellet var ferdig satt opp i 1912.

Annet

I gave til gullbryllupsdagen til Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson ga foreninga en blomsteroppsats forma som ei harpe.