Losvesenet
| Det er nesten umulig å forestille seg hvordan det var å komme med en seilskute inn til norskekysten i dårlig vær rundt 1700-tallet. Med unntak av et vippefyr på Lindesnes fantes det ikke fyr å seile etter. Det fantes heller ikke merker eller gode kart som kunne føre deg inn fra havet og i ly av øyer og holmer. Kronometeret ble først oppfunnet av John Harrison i 1768, og før det var lengdegraden vanskelig å beregne med sikkerhet. I det hele tatt så var det mange usikkerhetsmomenter for dem som kom opp til en fremmed kyst. Det de kunne håpe på var at noen som kjente farvannet kom dem til unnsetning og loste dem trygt i havn. Før losvesenet ble opprettet i 1720 var det ofte gamle menn, unge gutter og sogar kvinner som kom skipene til unnsetning. | ||
Da den store nordiske krigen som gjorde Tordenskjold til vår store helt var over i 1719, hadde Admiralitetet for den dansk/norske flåten oppdaget hvor tilfeldig losingen av skipene hadde vært i løpet av krigen. Spesielt en mann, Gabriel Christiansen som var kapteinløytnant i marinen, fikk overbevist Admiralitetet og vår felles konge om at de sjøfarende var tjent med å ha et organisert system med godkjente loser langs hele kysten. Han hadde allerede under krigen gitt menn med gode farvannskunnskaper lospatenter til å lose innenfor områder som de kjente og som de behersket. Disse menn ble stammen i den organisasjonen han senere bygde opp.
Losing var langt fra noe nytt. Man kjenner til at det har vært loser siden Magnus Lagabøters tid. I hans lover blir benevnelsen ”Leidsogumadr” brukt, og det kan oversettes med ”mannen som kjenner leden”. Det er også spredte beretninger i de skriftlige kilder som forteller oss at det var enkeltpersoner som hadde losing som yrke. Tiden var imidlertid moden for å få losingen inn i mer ordnede former, og mannen som skulle gjøre det, var Gabriel Christiansen.
Losvesenet blir organisert
På bakgrunn av en rapport om loseriets tilstand og et utkast til hvordan et losvesen kunne organiseres, sendte Gabriel Christiansen med støtte av Admiralitetet, et forslag til kongen for godkjennelse. Den 29. april 1720 gav Kong Fredrik IV sin resolusjon over forslaget og losvesenet i Norge ble en realitet. Gabriel Christiansen ble utnevnt til den første overlos i det sønnenfjeldske losdisktrikt. Jan Wessel, som var bror til Tordenskiold, ble utnevnt til overlos i det nordenfjeldske distrikt den 21. juni 1720.
Landet ble delt inn i to losdisktrikt; det sønnenfjeldske, som strakk seg fra svenskegrensen til Aanasira, og det nordenfjeldske losdisktrikt som dekket resten av landet. Videre ble distriktene delt inn i losoldermannskap der en losoldermann hadde ansvar for de loser som tilhørte området. Etter losrullene i 1722 var det ansatt 28 losoldermenn, 320 loser og 80 reserveloser i det sønnenfjeldske distrikt.
Det ble bestemt at bare dem som hadde avlagt ed og fått patent som kongelig los, hadde rett til å lose. Deres oppgave var til enhver tid å holde utkikk etter skip som trengte los. Hvis de forsømte seg mot dette, kunne de stilles for retten og straffes etter sakens beskaffenhet. I værste fall kunne losen bli straffet med jern på Bremerholm på livstid, eller med livet hvis saken var ytterst alvorlig. Det var strengt forbudt å lose et skip i beruset tilstand. For å kunne holde utkikk til enhver tid, ble losene fritatt fra alt pliktarbeid.
Det ble innført faste takster for hva losingen skulle koste, noe som i begynnelsen var vanskelig for kapteinene å godta. De var vant til selv å bestemme hva de skulle betale for en losing. I begynnelsen saboterte de ordningen, julte opp losene og betalte det de mente losene fortjente. Gabriel Christiansen var imidlertid en handlingens mann og han klarte å justere takstene slik at de ble mer akseptable, samtidig som han fikk til sanksjoner mot kapteiner som forbrøt seg mot losene. Det ble også lempet litt på hvilke fartøyer som måtte bruke los. Etter fem år hadde losvesenet blitt kvitt de fleste problemene og måten losvesenet ble organisert på og de prinsippene som losingen ble utført etter, ble stående langt opp til vår tid.
Konkurranselosing
Prinsippet som losingen skulle foregå etter, var konkurranselosing. Det gikk ut på at alle losene i et distrikt skulle konkurrere om å lose skipene som signaliserte etter los. Det var også konkurranse losdistriktene imellom og den første som nådde fartøyet, fikk losingen. Det førte til at losene hele tiden måtte være på vakt etter skip som kom seilende. Enten lå de oppe på losutkikken og speidet eller de seilte i båtene sine langt til havs og ventet på skip. Når de oppdaget et skip, så seilte de så fort som seil og båt kunne tåle for å komme først fram. Det kunne føre til hasardiøse kappseilaser mellom flere loser som jaktet på samme skip. Det sies at det var loser som lå helt nede ved pynten til Danmark i sine åpne losbåter og ventet på skip de kunne lose.
Når losen endelig var kommet fram til skipet og skulle om bord, var det enkelt i rolig vær, da man la seg bredsides og entret om bord via leider. Verre var det i dårlig vær. Da måtte som oftest losen kaste seg i vannet og bli dratt om bord i skipet av en line han knyttet rundt livet. Han kunne også komme seg om bord via bommen til fartøyet, et vågalt stykke som satte liv og helse i fare. Vel om bord kunne losen som hadde nådd først fram, ta imot velkomstdrinken og lose skipet dit det skulle og innkassere lospengene.
Losgutten
Når losen var vel om bord i skipet måtte losbåten seiles hjem. Losgutten som hadde vært med på seilasen fikk det oppdraget, en oppgave som krevde godt sjømannskap og kunnskaper om farvannet. For å holde hele fortjenesten for losingen i familien, var losgutten som regel sønnen til losen eller hans far. Man kan lett forestille seg hvordan det var for en losgutt som kunne være helt ned i 12 års alderen å seile losbåten alene hjem i dårlig vær. Blåste det opp til storm måtte det ha vært et mareritt. Det er historier om flere losgutter ble liggende å seile i opptil flere døgn før de klarte å komme til land. Det var heller ikke uvanlig at de forliste og omkom på havet.
Losyrket gikk som oftest i arv. Man begynte som losgutt når alderen gjorde det mulig å være med far og fullføre oppgaven. Før sønnen ble så gammel at han kunne være med sin far, var det ofte losens far, som også hadde vært los, som var med og seilte båten hjem. På den måten ble kunnskapene om farvannet og losingen holdt innen familien. Det var krevende å bestå losprøven og kunnskapene ble sett på som yrkeshemmeligheter. Farvannskunnskapene ble på den tiden regnet som militære hemmeligheter og den umerkete kysten var det beste forsvaret vi hadde mot fiendtlige flåtebesøk. Losvesenet lå under Admiralitetet i København.
Losbåtene
Det var losene selv som måtte bekoste losbåten, som var deres viktigste arbeidsredskap. Kildene sier lite om hva slags båter de brukte, men man går ut fra at det var åpne båter av lokal karakter, som måtte være gode til å seile, og som også måtte kunne roes i stille vær. Det som skilte losbåten ut fra andre båter med seil, var den barkede stripen den hadde i seilet. Den gjorde at losbåtene var lette å skille ut fra de andre båtene på havet. Når det var stille vær og seilet ikke ble brukt, skulle losene kjennes igjen ved at de hengte en hvit klut på spristaget reist foran i båten.
Det er først når man kommer fram til rundt 1800-tallet at det blir satt fokus på de åpne båtene som losene brukte. Peder Norden Sølling observerte at det var mange enker etter loser i havnene og trakk den slutning at det ikke var dårlig sjømannskap, men dårlige båter som gjorde at så mange loser omkom på havet. Hans teori var at de åpne båtene ble fylt av vann og sank. Det eneste som kunne redde losene fra en død på havet, var å begynne å bruke dekkede båter.
Losenes historie
Det er ennå ikke skrevet en samlet historie om losvesenet. Det finnes noen fragmentariske beskrivelser om losene i et begrenset område og i et begrenset tidsperspektiv. Det gir oss innblikk i et dramatisk yrke der hele mannskapet om bord på skip og losenes liv stod på spill når naturkreftene var på det sterkeste. Det er også skrevet beretninger om loshelter som Ulabrand og andre som utførte store bragder, men det store bildet mangler. Opprettelsen av et organisert losvesen var et enormt løft for sikkerheten til de sjøfarende som kom til våre kyster og losene har også i dag en viktig funksjon å ivareta langs kysten. Det er kanskje på tide at losvesenet får skrevet sin historie, som er viktig i for en sjøfartsnasjon som Norge.