Løvøy kapell med St. Olavs kilde (Horten)
Løvøy kapell er en middelalder-kirkebygning på Løvøya i Horten kommune i Vestfold, sannsynligvis fra 1200-1300-tallet, beliggende ved en kilde (nå en brønn) som kalles St. Olavs kilde (St. Olavsbrønnen). Alternativ skrivemåte er Lauvøy. Kilden, som var et valfartssted, er sannsynligvis årsaken til kirkens plassering.
Første gang stedet omtales er i 1217, da baglerkongen Filippus Simonsson døde der. Han skal ha oppsøkt den hellige kilden fordi han var syk, uten at dette hjalp ham. Om kapellet sto på det tidspunkt er tvilsomt. I jula 1223 ble biskop Nikolas Arnesson værfast på Løvøya, og i den forbindelse nevnes det ikke noe kapell. Året etter var det en kirkeinspeksjon i området, og heller ikke da nevnes noe kapell her. Vi hører om det først i 1390-åra, i Biskop Eysteins jordebok. Kapellet sto da som eier av parter i flere gårder, hvilket tyder på at det hadde stått der en tid. Dermed må vi nøya oss med å si at det ble bygd en gang mellom 1220-åra og 1390-åra, og trolig en god stund før 1390.
Det finnes et opprinnelsessagn for kapellet, som sier at en hollandsk skipper i havsnød ga et løfte om å bygge ei kirke dersom han kom seg trygt i land under en storm. Dette er et typisk sagn for kyststrøk, og selv om dette er et mulig opphav for kapellet, er det langt større grunn til å tro at det ble bygd på grunn av kilden.
Bygningen har en form som er kjent fra Orknøyene og Man, og som opprinnelig kom fra Irland. Skip og kor er i samme bredde, og uten noen skillevegg. De eneste lysåpningene er små, runde vinduer høyt oppe på gavlveggene. Kirka ble via til St. Hallvard og St. Martin av Tours. Det er ellers få vigsler til St. Hallvard så langt ned langs Oslofjorden. St. Martin var en svært populær helgen, som blant annet var skytshelgen for reisende og fattige.
Etter reformasjonen var det ikke lenger tillatt å oppsøke hellige kilder, uten av det forhindra at mange fremdeles kom til Løvøya. Så sent som i 1850-åra ble det solgt helbredende vann fra kilden.
Rundt 1720 var det Anders Styhr som eide Falkensten Bruk ved Løvøya. Gården hans hadde begynt å forfalle, og som så mange andre på denne tida brukte han det svært forfalne kapellet som steinbrudd. Kort tid etter brøt det ut brann på Falkensten, noe Anders Styhr tok som et tegn fra oven. Han fikk den 26. juli 1720 tillatelse til å sette kapellet i stand igjen. Arbeidet begynte, men han døde før det var ferdig, og dermed begynte kapellet igjen å forfalle.
Løvøy kapell lå i ruiner da det ble fredet i 1882. Da hadde det forfalt siden reformasjonen. I 1928 tok lærer Oskar Bertelsen initiativ til å starte et restaureringsarbeid. Det kom i gang året etter, under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer og med svensken Lantz som murmester. Arbeidet var ferdig først i 1950.
Alterplata ble funnet på Falkensten, der den lenge hadde vært brukt som dørhelle. Den ble brakt tilbake til kapellet. Ellers mangler det meste av inventaret. En del ble flytta til Nykirke kirke etter reformasjonen, mens andre ting har blitt ødelagt eller er forsvunnet. På Marinemuseet i Horten står det en del ting, blant annet alterkalken og og ei alterkanne, begge laget i bjørk. Kalken er belagt med sølv på innsiden. Museet har også et helgenbilde fra kapellet. Ei minnetavle gitt av skipper Ole Lorentsen i Holmestrand i 1722 er på Norsk Folkemuseum. Døpefonten er ny, og ble laget i kleberstein av Britt Bakken. Hennes mann, Hans Gerhard Sørensen, sto bak lesepulten, alterringen og prekestolen.
En støpul ble reist mot slutten av 1950-åra, og da ble det også innlagt strøm i kapellet.
Like etter innvielsen i 1950 ble vannåren til kilden skadet, og den ble ikke reparert før i 2001. Det er vanlig å kaste mynter i brønnen.
Kilder og referanser
- Hansen, Jan Ingar: «Løvøykapellet» i Borreminne 1998–1999. Utg. Borre Historielag. Horten. 1999.
- Om Løvøy kapell hos Den norske kirke .