Madla kommune
Madla kommune er en tidligere kommune i Rogaland fylke. Kommunen ble opprettet i 1930, ved delingen av Håland herred. Etter 1964 ble kommunen en bydel i Stavanger kommune.
Utviklingen fra 1758
Håland herred omfattet Sola og Madla sogn. Herredet omkranset Hafrsfjorden. Madla eller Malde som den gang var benevnelsen var av en beskjeden størrelse, - 15,75 km2 og var det minste herredet i fylke. På matrikkelgårdene Malde, Revheim, Søre Sunde og Nordre Sunde, var det ialt 433 gardsbruk.
Maldegården (gnr 38)
Maldegården var et gammelt kannikgods eller kapittelsgods, det vil si at det tilhørte et domkapitel eller en domkirke. Etter reformasjonen i 1537 ble en del av kirkegodset lagt under kongen og ble krongods. Mye av det lokalkirkelige godset ble urørt og skulle fortsatt gi inntekt til kirke og prest.
I 1618 lå Maldegården under bispen i Stavanger men i 1637 startet en ny epoke i Maldegårdens historie. Lensherren i Stavanger fikk nå etter søknad til kongen i København, utlagt gården til ladegård (avlsgård), men gården var fortsatt i kongens eie. Leilendinger/bøndene som drev, måtte flytte bort. Lensherren drev gården ved hjelp av drenger og tjenestejenter. I 1678 solgte kongen Maldegården til to Stavangerborgere, - Nedre Madla til Morten Seehusen og Øvre Madla til Jørgen Cortsen. I 1768 hadde Michael Leigh Smith sikret seg hele gården. (ref. side 71 i Gard og ætt i Madla)
I 1836 kjøpte Ivar Svenson Oftedal en del av gården som fikk bruksnummer 1. Ivar Oftedal var født i Oltedal i 1780, var døpt i Høle kirke 6.2.1780, gift i Stavanger 23.9.1802 med (1) Marta Henriksdtr fra Store Undheim, Time, og (2) med Ingeborg Olsdtr. fra Store Vatne i Høyland den 15.10.1807. I 1809 kjøpte han Lagård ved Stavanger og ble lensmann i Goa skipreide fra 1811 til han døde i 1842. Oftedal møtte som varamann på Stortinget i 1815-1816. Han hadde 1 barn i første ekteskap og 14 barn i andre ekteskap. Før Ivar døde, 13.9.1842 ble det delt fra tre bruk, - bnr.8 Sandal , bnr.14 Sauamyrå og bnr.15 Mylldal. Sønnen Nikolai Ivarson Oftedal (f.26.01. 1819) fikk skjøte på bruk 1 som huslyd 2.
Bruksdelingen fortsatte og da den nye matrikkelen ble stilt opp i 1889 var det 44 bruksenheter på Maldegården.
Revheimsgården (gnr 39)
Revheimsgården (gnr 39) var delt mellom Allehelgenskirken i Bergen og bispen i Stavanger i katolsk tid. I 1637 ble Revheim i likhet med Madlagården utlagt til ladegård (avlsgård), men her måtte ikke leilendinger/bøndene som drev, flytte bort.
I 1661 solgte kongen en mengde gårder til Gjedde-ætten, blant disse også Revheim. Dermed ble den danske adelsmann Holger Vind, gift med Margrete Ovesdatter Gjedde eier av Revheimgården. Han solgte gården til Stavangertolleren Peder Pedersen Saxe i 1669. Deretter skiftet flere om å eie gården frem til leilendingene kjøpte gårdpartene sine. Disse ble selveiere i 1785. På Revheim var det i 1889 ialt registrert 28 bruk.
Søre Sunde (gnr 40)
Nore Sunde (gnr 41)
Malde sogn + Sole sogn = Håland herred
Malde sogn og Sole sogn var del av Håland prestegjeld/Håland herred. Herredstyret bestod av 20 representanter. Her hadde Malde fire representanter, - en fra hver av brukene Malde, Revheim, Søre Sunde og Nordre Sunde.
Spørsmålet om en sterkere representasjon var et stadig tilbakevendende tema. I 1881 ble det fremmet forslag om utskillelse fra hovedsognet av skole- fattig- og ligningsvesen.
Da saken ble avslått, sendte Malde-representantene i 1884 inn forslag om hel utskillelse. Det ble nedsatt en firemannskomite som skulle utrede forholdet mellom Sole og Maldes skatteydelser og bæreevne med utdrag fra de fem siste år. Fra Malde stilte teglverkseier John Ingvaldsen Aasland og Jon Garborg (forfatteren Arne Garborgs bror). Komiteen la frem et enstemmig vedtak med anbefaling av Maldes forslag. Forslaget ble behandlet av herredstyret i 1886, og forkastet mot Maldes fire stemmer.
I årene fremover var det en rekke saker som satte samarbeidet på hard prøve. Flertallet mente imidlertid at Maldes representasjon i herredstyret stod i rimelig i forhold til bl.a. folketall, størrelse, skyldmark og antall skolekretser.
I 1925 ble spørsmålet om deling av Håland herred tatt opp på nytt. En 6-manns delingskomite ble nedsatt, og her var Malde representanter R.G. Malde, Kr. Munthe og M. Amdal. Etter 25 møter ble det vedtatt enstemmig å imøtekomme delingsforslaget.
Herredstyret behandlet saken i flere møter i 1926 og 1927. I rapporten anføres:
Mens partene i delingskomiteen stod på likefot, fikk man under forhandlingene i herredstyret straks følingen av flertallets makt over et svakere mindretall, som i tilfelle delingens gjennomførelse blev nødt til å yde løsepenger. Det ble en utpreget partsprosedyre, hvor den felles ordfører, der vel nærmest skulde være den upartiske opmann, var den sterkere parts advokat og som så godt som alene prosederte saken. Særlig viste delingen av elektrisitetsverket å volde uløselige vanskeligheter. I tillit til sine kravs rimelighet var Malde-representantene villig til, overensstemmende med delingskomiteens forslag å henvise så vel dette som andre tvistepunkter til voldgift, hvilket Soles representanter dog motsatte sig. Selv to av delingskomiteens medlemmer fulgte i alle spørsmål den kompakte majoritet som medlemmer av herredstyret.
Den 4.mars 1927 ble det fattet et vedtak om å utsette delingsspørsmålet til oktober 1929. Med saken om ombygging av veien Madlaforen – Kvernevik i friskt minne, visste man om at utsettelse var ensbetydende med en begravelse. Dette resulterte i allmannamøte på Malde. Kravet om herredsdeling fikk enstemmig tilslutning.
Sognestyret i Malde sendte den 30. mars 1927 sitt krav til Fylkesmannen sammen med alle dokumentene i saken. Fylkesmannen videresendte saken for videre behandling i Håland herredstyre. Her ble nytt vedtak fattet den 26.april 1927: ”Herredstyrebeslutning av 4. mars dette år fastholdes.”
To år senere meddelte Justisdepartementet sin avgjørelse om deling av Sole og Malde. Den 1.juli 1931 var den langedryge løsrivningsprosessen kommet til veis ende.