Martin Kristiansen Kallrustad

Martin Kristiansen Kallrustad (født 15. oktober 1822 i Østre Toten, død 21. oktober 1914 i Iowa) var gardbruker på Øver-Kallrustad, Nordlia i Østre Toten kommune, fra ca. 1857 til 1864. Han utvandra i 1883 til Amerika, og bodde sine siste tretti år i Winneshiek County i Iowa. I USA kalte han seg Martin Rustad.

«Fundne Sager». 3. oktober 1859 averterte Kallrustad-bonden i Morgenbladet at det hadde fulgt med en «liden lysbrun Vallak» da hestene til flere bønder i Toten-området skulle hjem fra sommerbeitet i Etnedalen/Torpa. «Hesten ønskes snarest muligt afhentet imod Godtgjørelse for Fodring samt ellers udlagte Omkostninger».

Bakgrunn

Han var sønn av Kristian Isaksen og Marte Hansdatter, som begge var nordlinger. Faren kom fra Hermanrudstuggua, mens mora ble registrert på Blikset da Martin ble døpt i Hoff kirke. Bare tre år seinere døde Kristian «af Forraadnelsesfeber».

Hva som skjedde med Martin etter at faren gikk bort, er ikke helt klart. Men det er sannsynlig at han vokste opp på Øver-Kallrustad, hos det barnlause ekteparet Hans Olsen og Karen Hansdatter.[1] Martin bodde i hvert fall på Kallrustad da han 1. oktober 1837 ble konfirmert, med karakteren «Godt».

Ekteskap og barn

Den 16. mars 1846 gifta han seg i Ås kirke i Vestre Toten med den ca. tre år yngre Elise Gulbrandsdatter.[2] Hun var født i Vardal, men hadde bodd på garden Steffensrud i flere år. Martin og Elise fikk disse barna:

  • Hans Kristian (født 1846)
  • Marie (født 1848)
  • Karoline Amalie (født 1851)
  • Karl Gustav (født 1853)
  • Helene Marie (født 1856)
  • Ole (født 1857)

Gardsdrift – og konkurs

Eldstesønnen Hans Kristian ble født på Steffensrud, men de andre kom til verden på Kallrustad.

Våren 1857 fikk Martin skjøte på garden av Hans Olsen. I skjøtet står det at kjøpesummen var «250 Spd. og et livsvarigt Føderaad til mig [Hans Olsen] og Hustru Karen Hansdatter». Karen døde imidlertid alt 8. november samme år, og i 1860 ble også Martin enkemann. Elise ble bare 35 år gammal.

Matrikkelforarbeidet fra 1863 viser at Øver-Kallrustad besto av 27 mål dyrka jord («sandblandet leermuld») og 100 mål naturlig eng, i tillegg til noe beitemark og skau. Martin hadde da to hester, fire kuer, to ungdyr, seks sauer og en gris. Årlig kunne han selge omtrent 10 favner ved.

Dette forhindra ikke at han fikk store økonomiske problemer. I 1862 ble det holdt en eksekusjonsforretning på Kallrustad, «efter Forlangende af den toten-vardalske Sparebank». Etterpå ble garden solgt til Kristian Hjelpestein fra Vestre Toten, og i folketellinga 1865 er Martin titulert som «Inderst» og «Dagarbeider». Han fortsatte å bo på Kallrustad til rundt 1872, da Berte Helene og Martin Alfstad kjøpte garden. «Vår» Martin bodde fortsatt på Øver-Kallrustad da Julie Alfstad, som han var fadder for, ble døpt 14. juli 1872.

Til Amerika

I 1870 reiste sønnen Hans Kristian til Amerika. Den yngste av søskna, Ole, kom etter i 1880, og to år seinere emigrerte også Karl Gustav. Faren Martin kom over med dampskipet «Rollo» i 1883, og store deler av familien var da samla i Midtvesten.

I boka Winneshiek County, Iowa, Biographies (1996) står det at «Martin spent his first year in Wisconsin. Around 1884 he came to Winneshiek Co. to live with his son Ole.» Sønnen ser ut til å ha vært en av de ganske suksessfulle utvandrerne, som etter å ha bygd opp en stor farm gikk over til å bli kjøpmann og agent for Rock Island Railroad.

Det gikk også ganske bra for Martin; i 1913 het det i History of Winneshiek County (s. 138) at «He [...] is still enjoying good health at the remarkable age of ninety years». Han levde til 21. oktober 1914, seks dager etter at han fylte 92, og ble gravlagt på Washington Prairie Lutheran Cemetery i Springfield.[3]

Referanser

  1. Karen og Hans kan være identiske med Karen og Hans «Stubrud», som var to av Martins faddere.
  2. Da de gifta seg, står det i kirkeboka at «BRUDGOMMEN FOREVIIST PROVST OTTESENS ATTEST 1846-01-13, OG GARBOES, FOR AT HAN HAR NORSKE GEV. JÆGERCHORS?? TILLADELSE TIL AT GIFTE SIG.»
  3. Winneshiek County, Iowa, Biographies, 1996.

Kilder og litteratur

Videre lesing