Nikolai Frederik Severin Grundtvig

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «N.F.S. Grundtvig»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Portrett av Grundtvig fra 1848, med ridder av Dannebrogordenen. Maleri av Christian Albrecht Jensen (1792-1870).
Foto: Den Hirschsprungske Samling, København

Nikolai Frederik Severin Grundtvig, også ofte referert til som N.F.S. Grundtvig (født 8. september 1783 i Udby på Sjælland, død 2. september 1872 i København) var en dansk forfatter, teolog, dikter (særlig salmedikter), filosof, historiker, prest, filolog, skolemann og politiker.

Han øvde stor innflytelse også i Norge, hvor han påvirkning av den teologiske debatten også her fikk utslag i grundtvigianismen som et alternativ til den pietistiske vekkelsesbevegelsen. Grundtvig mottok viktige impulser fra romantikken og var orientert mot historie og det nasjonale.

Grundtvig konstaterte at kirken kom før Bibelen ble nedtegnet, og det kirkelige liv har siden opprinnelsen vært samlet gjennom menigheter som møttes for dåp og nattverd. Grundtvig vektla derfor kirken og sakramentene. Trosbekjennelsen, og ikke bibelordet dannet trosgrunnlaget. Denne såkalte «kirkelige anskuelse» dannet kjernen i grundtvigianismen.

I et norsk lokalhistorisk perspektiv er han særlig viktig gjennom det teologiske og pedagogiske grunnlag han ga for folkehøyskoleideologien. Denne hadde sitt utspring i Grundvigs ideer og tanker om at alle barn og unge har rett til utdanning og at skolen skunne være fri og ikke for sterkt knyttet til kirken. Den første private folkehøyskolen i Danmark ble startet i 1844, fra 1864 flyttet og kjent som Askov Højskole. Denne skolen ble et forbilde for de norske folkehøyskolepionerene, blant annet for Herman Anker (1839–1896) som startet den første norske folkehøyskolen i 1864, Sagatun folkehøgskoleHamar.

Grundtvig var svært kontroversiell i sin samtid, også i Norge møtte han stor motstand. I Norge var særlig professor ved Det teologiske fakultet og grunnlegger av Indremisjonen, Gisle Johnson en sterk motstander, som mente at gruntvigianismen var en uluthersk bevegelse som måtte bekjempes og at denne villfarelse skyldtes deres «Mangel paa Syn for den syndige Fordærvelses hele fulde Dybde». Sentralt i Grundtvigsk tenkning var at allmenn folkeopplysning ville oppdra de unge til å bli aktive samfunnsborgere, og i den pedagogiske tenkningen lå at skolen skulle formidle gjennom «det levende ordet», og være et motstykke til den ensidige kunnskapsdyrkingen og den gamle latinskolen pugg. I dette lå tanken om at skolene skulle levendegjøre nasjonale og sosiale, kulturelle, religiøse og menneskelige verdier gjennom fortelling, foredrag og samtale uten tanke på eksamen eller faglig dyktiggjøring. Grundtvig ønsket en historieorientert folkeopplysning, og med også andre undervisningsformer enn det muntlige foredraget.

Grundtvig opplevde også støtte i det norske teologiske miljøet, hvor særlig Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866) var blant de mest innflytelsesrike tøttespillerne på et teologisk grunnlag etter at de fra 1826 innledet en omfattende korrespondanse.

Som salmedikter fikk Grundtvig en stor innflyelse på både dansk og norsk kristenliv. Han står bak hele 1500 salmetekster og han også rikt representert i Norsk Salmebok med 36 egne salmetekster og seks oversettelser, hvor flere av de mest kjent salmer i norsk tradisjon. Blant disse er for eksempel «Deilig er den himmel blå» (1810), «Krist stod opp av døde» (1815), «Det kimer nu til julefest» (1817), «Et barn er født i Betlehem» (1820), «Kirken den er et gammelt hus» (1837), «Påskemorgen slukker sorgen» (1843), «Apostlene satt i Jerusalem» (1843), «Kimer, I klokker» (1856). Flere av disse og mange andre er senere tonsatt av Ludvig Mathias Lindeman, og særlig «Kirken den er et gammelt hus» brukes også utenfor Danmark og Norge. Han er representert med 34 salmer i den katolske salmeboken Lov Herren fra 2000, herunder de nevnte.

Grundtvig satt i flere perioder i den danske Riksdagen, blant annet i den såkalte Den Grundlovgivende Rigsforsamling i 1848. Han var svært aktiv dektaker i denne, men unnlot å stemme i den endelige avstemningen da han fryktet at den nye grunnloven skulle virke politisk splittende, noe han i ettertid fikk rett i (den såkalte Provisorietiden 1885-1894).

Kilder