Nicolay Nicolaysen
Nicolay Nicolaysen (født 14. januar 1817 i Bergen, død 22. januar 1911 i Kristiania) var arkeolog, arkivar og kildeutgiver.
Han var sønn av kjøpmann og bankadministrator Lyder Wentzel Nicolaysen (1794–1876) og Sophia Susanna Siewers (1797–1826). I 1861 giftet han seg med Anne Thue Christie (1831–1928), datter av tollkasserer Werner Hosewinckel Christie og Hansine Langsted. De fikk sønnen Lyder Wentzel Christie Nicolaysen (1866–1927). Han var halvbror av kirurg og professor Julius Nicolaysen (1831-1909), og gjennom ham onkel til medisin-professor Johan Nicolaysen (1860–1944).
Han studerte først jus i Christiania fra 1835, og ble cand.jur. i 1841. I 1845 ble han ansatt som kopist i Revisjonsdepartementet, og i 1858 som assistent ved Riksarkivet. I siste halvdel av 1800-tallet ble Nicolaysen ledende innen norsk arkeologi og kulturminnevern. Han foresto en rekke utgravninger og oppmålinger, og publiserte sine funn. Blant annet var han sentral i å starte opp arbeidet med å gjenfinne bygninger fra middelalderens Oslo i dagens Gamlebyen, og han bidro til å redde kirker som Gamle Aker kirke, Hopperstad stavkirke og Borgund stavkirke. Han satt i restaureringskomiteene for både Nidarosdomen og Håkonshallen.
Det første tydelige sporet av den antikvariske interessen har vi fra 1849, da han var på en reise for å studere kirker og antikviteter. Han ble samme år valgt inn i Fortidsminneforeningens direksjon, og allerede i 1851 avanserte han til å bli formann og sekretær i foreningen. Dette vervet hadde han helt til 1899. Fra 1860 var han statens «antikvar», i en nokså uklart definert stilling som like fullt ga ham store muligheter.
1862 til 1866 publiserte han verket Norske Fornlevninger, hvor han registrerte alle kjente fornminner fra middelalderen og forhistorisk tid. Han utvidet dette verket senere gjennom sine Antikvariske notiser i Fortidsminneforeningens årbøker. Han startet også opp verket Norske Bygninger fra Fortiden, som kom ut i tre rekker fra 1860 til 1880, hovedsaklig med oppmålinger av kirker og klostre fra middelalderen. Fra 1881 gikk Fortidsminneforeningen over til å publisere Kunst og Haandverk fra Norges Fortid, der man også tok med stuer og loft fra både middelalderen og tiden etter reformasjonen.
Mens hans første virksomhet var rettet mot kirker og klostre, viet han seg fra 1867 mye til utgravning av gravhauger. Han gjennomførte utgravninger hele 36 somre på rad, helt til han var 84 år gammel i 1910. En betydelig mengde funn ble tilført Universitetets Oldsaksamling. Nicolaysen bearbeidet i liten grad materialet han samlet inn, men han etterlot seg mye dokumentasjon og kildemateriale som senere forskere har kunnet bygge på.
Ved siden av utgravningene engasjerte han seg som kildeutgiver. Samlingen Norske Stiftelser, påbegynt av Bernt Moe som gikk bort under arbeidet, ble utgitt i fem bind 1858–1894. Samtidig startet Nicolaysen utgivelsen av Norske Magasin (1858–1870), som skulle være en etterreformatorisk parallell til Diplomatarium Norvegicum. Tre bind ble gitt ut i denne serien, før arkeologien skulle kreve for mye av hans tid. Han ga også ut en rekke andre enkeltkilder og skrev et betydelig antall artikler om ulike emner, både i fagtidsskrifter og i dagspressen.
Den neste generasjonen av arkeologer etter Nicolaysen kritiserte både hans manglende interesse for etterreformatoriske kulturminner og hans utgravningsmetoder. Senere har man vært med villig til å se ham i rammen av sin tid, og da må man si at Nicolaysens dokumentasjon er god i forhold til hvor langt arkeologien hadde kommet. Han hadde også, som andre tidlige arkeologer, en tendens til å hakke seg fram til flest mulig gjenstander som kunne samles inn. I moderne arkeologi er man langt mer nøye med å måle nøyaktig og dokumentere hvert enkeltfunn, men på hans tid hadde man ikke sett betydningen av dette. Her var han klart et produkt av sin tid, for målet var å samle gjenstander som i seg selv kunne vise fortiden, og helst i stort nok antall til at man kunne sette opp typologier. Hans interesser var også styrt av tiden; han startet sin karriere da nasjonalromantikken fikk sitt gjennombrudd i 1840-åra, og det var Norges storhetstid i middelalderen som var interessant, ikke unionstiden. Det er ingen tvil om at hans innsats bidro til å fremme arkeologien og bevaringstanken i Norge. I 1967 hadde han også i arkeologkretser blitt rehabilitert nok til at arkeologistudentene kalte sitt tidsskrift Nicolay.
Nicolay Nicolaysen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Tittelen Antikvar er benyttet på gravminnet.
Kilder
- Nicolay Nicolaysen i Norsk biografisk leksikon
- Fischer, Gerhard: Oslo under Eikaberg, Aschehoug, Oslo 1950
- Hvem var Nicolay? på tidsskriftet Nicolays hjemmeside