Navneskikker
Navneskikker, det vil si tradisjoner og sedvaner knytta til hvordan man navngir barn, fulgte tidligere faste mønstre. Mens man i dag står helt fritt til å velge navn, eller til å følge en familietradisjon om man ønsker det, var forventningene om at man fulgte samfunnets konvensjoner på dette området svært sterke tidligere. Dette har en positiv effekt for slektsforskere, som ofte kan finne viktige spor i navna som er gitt.
Går man tilbake til middelalderen og tida rett etter, som er den første perioden hvor vi begynner å få et kildemateriale som er omfattende nok til å se mønstrene tydelig, ser det ut til at det å kalle opp et barn etter en annen allerede var en gammel tradisjon. I adelsslekter er dette tydelig, men også i allmuen som nå gradvis kommer fram i kildene ser det ut til at man har fulgt en slik skikk. Det å få et barn oppkalt etter seg var en hedersbevisning, og man har nok også ment at barnet ville kunne arve egenskaper fra personen det ble oppkalt etter. Mens det i Danmark ikke var vanlig å kalle opp barn etter en levende person, er dette mer usikkert for Norges del. På 1800-tallet ville man i Sønderjylland oppfatte det som et ønske om brå død dersom et barn ble oppkalt etter en, mens i Norge på samme tid er det belagt i kilder at bestefedre ble dypt skuffa over at barn ikke ble oppkalt etter dem mens de levde i beste velgående. Det er vanskelig å avgjøre i hvor stor grad en slik regel ble fulgt i Norge på 1500- og 1600-tallet, og om det kan ha vært regionale forskjeller.
Fra 1700-tallet er det materialet så omfattende at man kan sette opp noen faste regler som ble fulgt i de fleste tilfeller. Undersøkelser som har tatt for seg forskjellige områder har vist at det var lite forskjell mellom regionene i landet. Dette finner man nok først og fremst mot slutten av perioden hvor slike regler ble strengt observert, når enkelte områder begynner å «falle fra» mens andre holder på de gamle skikkene. Skikkene holder seg nokså fast gjennom 1800-tallet, men blir mindre og mindre strikte mot slutten av denne perioden.
Reglene
De uskrevne reglene for navngivning var:
- Oppkalling etter besteforeldre
- Oppkalling etter oldeforeldre
- Oppkalling etter tidligere ektefeller
I to typer tilfeller avviker man fra oppkallingsreglene:
- Navngivning når faren eller moren er død ved fødsel/dåp
- Navngivning av barn født utafor ekteskap
Det finnes også enkelte unntak fra reglene, som blir beskrevet nærmere nedenfor.
Oppkalling etter besteforeldrene
Oppkalling etter besteforeldrene var hovedregelen. Hovedregelen var her:
- Eldste sønn etter farfar
- Eldste datter etter farmor
- Nesteldste sønn etter morfar
- Nesteldste datter etter mormor
Man vil i mange tilfeller kunne oppfatte avvik fra dette i slektslister. Men man fulgte dette så strengt i de fleste tilfeller at det da er grunn til å lete i kildene etter andre barn som har dødd tidlig og dermed ikke har kommet med i listene. Det er også vanlig at man finner flere som har fått samme navn. I de fleste tilfeller er det da slik at den eller de første har dødd før neste blir født, slik at oppkallingen blir gjort på nytt.
Det er ikke helt uvanlig at man finner at flere barn som har levd opp heter det samme. Dette skjer dersom man følger reglene strengt, og begge bestefedre eller bestemødre heter det samme. Dersom også en av oldeforeldrene har dette navnet, og andre navn er brukt opp, kan man få tre eller flere barn med samme navn i en ungeflokk. Det kan også bli tre stykker dersom den ene av ektefellene har vært gift før (se nedenfor). Blant allmuen var det ikke vanlig med mellomnavn, men man har nok løst dette med tilnavn av forskjellig sort, for eksempel «Stor-Ola» og «Vesle-Ola».
Et vanlig unntak er at dersom kvinne hadde odel til gården paret bodde på, skulle man kalle opp etter morens foreldre først, og så farens foreldre. Tankegangen her er at navnet hører med til gården, og måtte bevares hos odelsbarn. I byene finner man en lignende ordning der en kvinne gifter seg under sin stand; det blir da ofte kalt opp etter hennes foreldre først.
Oppkalling etter oldeforeldre
Når man hadde gitt de fire første barna navn etter besteforeldrene gikk man over til oldeforeldrene. Det var her ikke noen klar rekkefølge, utover det man kan finne i enkelte områder eller slekter. Det var vanlig å unngå å bruke farens navn der en av oldreforeldrene hadde dette. Man finner mange Ola Olsen, Hans Hansen osv., men mange av disse sammensetningene dukker opp i andre tilfeller, som beskrevet nedenfor.
I den folkelige forståelsen av navneskikker har det til tider blitt utlagt at man kalte opp etter onkler og tanter. Det var svært uvanlig, men onkler og tanter hadde jo navn etter sine besteforeldre, så når barnet ble kalt opp etter oldeforeldrene sine fikk man sammenfall. At det henger slik sammen illustreres av at det tilsynelatende bare er de onkler og tanter man har blodsbånd til det ble kalt opp etter, ikke de som var inngifta.
Oppkalling etter tidligere ektefelle
Dersom den ene av foreldre hadde vært gift før og fikk barn med ny ektefelle, skulle det første barnet med samme kjønn som den avdøde ektefellen kalles opp etter ham eller henne. Et vanlig unntak her er kravet om å først kalle opp etter odelsbonden dersom man bodde på odelsgård. Det neste barnet av samme kjønn ville så få navn etter den avdøde ektefellen. Man finner tilfeller der en person har hatt to tidligere ektefeller, uten å ha fått barn som kunne kalles opp etter den første. Man kalte da gjerne opp ett barn etter hver. Men da det ble vanligere med dobbeltnavn begynte man å gi ett barn begge navn i slike spesielle tilfeller.
Barn født eller døpt etter en av foreldrenes død
Gutter som ble født etter farens død fikk som hovedregel hans navn. Dette førte til at det ble en del navn av typen Hans Hansen. Dersom det var ei jente som ble født først valgte man gjerne et navn som ligna på farens. På 1800-tallet ble det ofte konstruert noe kvinneformer av mannsnavn, og disse var velegna i slike tilfeller.
Samme regel gjelder dersom moren døde før dåpen. Jenter fikk hennes navn, mens gutter fikk et navn som ligna.
Barn født utafor ekteskap
Dersom barnefaren ikke nekta for farskapet med ed var det vanlig at en sønn ble oppkalt etter ham. Dette ble ansett for å være en slags straff mot barnefaren, en påminnelse om hva han hadde gjort. Også dette første til navn som Hans Hansen. For jenter ser det ikke ut til at man fulgte noen lignende regel. Kildene peker mot at det var vanlig å kalle opp uektefødte jenter etter en kvinne i morens slekt.
I tidlige tider var det vanlig at dersom barnefaren sverga seg fri, fikk barnet et matronymikon. Jenter fikk morens navn, også dette som en slags straff. Dersom man het Sigri Sigrisdotter var det liten tvil om at man var født utafor ekteskap. Gutter fikk matronynikon, men kunne ofte bli oppkalt etter faren.
Dersom foreldrene ble gift etter dåpen finner man eksempler på at første barn har navn etter faren, mens de neste følger vanlige oppkallingsregler etter besteforeldre og oldeforeldre.
Avvik fra reglene
Dersom et ektepar fikk eiendom fra barnløse givere var det vanlig å kalle opp de neste barna etter dem. Dette henger sammen med den tidligere nevnte oppfatninga av at navn og gård hørte sammen, og det var også en hedersbevisning til giverne.
I tilfeller der besteforeldrene ikke har fått oppkalt barn etter alle sine foreldre, hender det at neste generasjon hjelper til ved å bruke de manglende navna. Et vanlig eksempel på dette er at alle sønner dør som barn, slik at verken farfar eller morfar har fått noen som levde opp kalt opp etter seg. Den eldste datter ville da ofte bruke det eller de manglende navnene først.
I noen tilfeller ser man at forsøk på å kalle opp etter en av besteforeldrene blir motarbeida av den høye barnedødeligheten. Det finnes eksempler på at fem eller flere har fått samme navn, og alle har dødd før den neste ble født. Det er også mange tilfeller der det kommer et barn imellom, men så måtte man gå tilbake fordi den eldre broren eller søsteren dør. I slike tilfeller hendte det at man ga opp og fikk videre. Det har vært hevda at man ikke ville kalle opp etter avdøde søsken, fordi dette brakte ulykke. Dette er feil på to punkter. For det første tyder de lange rekkene av samme navn på avdøde barn på at noen slik oppfatning hadde man ikke; det er en senere tolkning og kanskje i noen tilfeller lokale tradisjoner. For det andre ble ikke barna oppkalt etter avdøde søsken, men etter en av besteforeldrene. Sammenfallet i navn er der, men det var helt klart hvem de var oppkalt etter.
Med to besteforeldre og fire oldreforeldre av hvert kjønn oppstår det også problemer dersom mer enn seks barn av ett kjønn vokser opp. I slike tilfeller ser det ut til at man har stått svært fritt, og her vil man nok kunne finne f.eks. oppkalling etter inngifta onkler og tanter.
Skikken med å gi et barn to fornavn kom til Danmark på 1600-tallet. I byene i Norge kan det ha kommet i løpet av samme århundre, mens det på landsbygda gjerne er godt inn på 1700-tallet at man finner de første dobbeltnavna. Med dette står man fritt til å kombinere oppkalling etter faste regler med smak og behag. Det er typisk at navn med lange tradisjoner i Norge kombineres med navn henta utenfra, for eksempel fra konger eller droninger. Typiske eksempler på dette er Lars Christian og Karen Tonette (fra fransk Antoinette).
Kilder
- Seland, Per: «Navneskikker i eldre og nyere tid» i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXVI, hefte II. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Haakenstad, Liv Marit: Slektsgranskning: Steg for steg med praktiske eksempler, Aschehoug, Oslo 2010