Niels Clausen Senning

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Niels Clausen Senning, fra Akers historie.

Niels Clausen Senning (født omkr. 1580 i Helsingør, død 4. januar 1617 i Oslo) var superintendent (biskop) av Oslo fra 1608 til sin død. I hans embetstid ble det slått hardt ned på prester med katolske sympatier, og Senning bidro dermed til å befeste den lutherske ortodoksien i Norge.

Ut over et omtrentlig fødselsår og fødestedet på Sjælland vet vi ingenting om hans tidlig liv. Foreldrene navn er også ukjent. Han ble den 4. oktober 1606 gift i København med Eline WInstrup (d. 1622), som var datter av biskop på Sjælland Peder Jensen WInstrup og Marine Esbernsdatter.

Slektsnavnet Senning er kjent fra teologiske kretser, men i og med at vi ikke kjenner foreldrenes navn vet vi ikke om han var beslekta med sine samtidige kolleger. Vi kan se at han tilhørte de høyere lag i samfunnet i København allerede før han ble biskop, og gjennom ekteskapet med ei bispedatter styrka han sin status.

Hans første studier ble gjennomført ved Københavns Universitet. I 1598 ble han immatrikulert ved Universitetet i Heidelberg, og han skal da ha vært atten år gammel - derav det omtrentlige fødselsåret 1580. Senning reiste videre tilk Genève, der han ble kjent med Christoffer Ulfeldt til Svenstrup, som studerte i Basel. De reiste i 1602 sammen til Orléans, der de begge ble immatrikulert ved universitetet. Senning fungerte der som adelsmannen Ulfeldts hovmester. Dette vennskapet var viktig for ham, og regnes som en trolig årsak til at Senning allerede før han kom tilbake til København ble utnevnt til sokneprest til Vår Frue kirke i København. Tilbake i Danmark fullførte han en magistergrad, og gikk så inn i prestetjenesten. Kongen oppsøkte til tider Vår Frue kirke, som var underlagt Københavns Universitet, og må ha hørt Senning preke der.

Da han i 1608 ble utnevnt til superindentent av Oslo var han bare omkring 28 år gammel, uvanlig ung for et så viktig embete. Han blir omtalt som kraftig og myndig, og det er grunn til å tro at disse egenskapene sammen med hans strenge forhold til lutherdommen var akkurat det kongen så etter. Reformasjonen var gjennomført over åtti år tidligere, men I Norge var det fortsatt mange levninger av katolsk tro. I 1612 kom det opp en større sak i denne sammenheng. Det kom påstånder om at flere prester og studenter var hemmelige katolikker, og soknepresten til Onsøy, Jacob Hjort, rømte landet. Senning ble sammen med stattholderen bedt om å etterforske. I prestegården i Onsøy fant de flere brev og dokumenter som styrka saken mot Hjort, blant annet brev fra jesuitten Lauritz Nilssøn, kjent som Kloster-Lasse.

Prestene som var anklaga måtte møte i Gjerpen prestegård under herredagen i Skien i 1613. Det ble satt ned en domstol med Senning som leder, og i tillegg to proster og fire sokneprester. Jens Pharo, Herman Ring, Jacob Hjort og Christoffer Hjort ble fradømt sine embeter, og måtte forlate Norge innen tolv uker. Dersom de ble påtruffet i landet etter dette kunne de dømmes til døden. Evert Hjort ble frifunnet, og en student ved navn Peder Alfssøn hadde allerede kommet seg ut av landet. Gjennom denne rettssaken ble motreformasjonen i Norge svekka i så stor grad at den aldri igjen utgjorde noen trussel mot statskirka.

Litteratur og kilder