Ole Olsen Evenstad (1739–1806)
Ole Olsen Evenstad (døpt 2. februar 1739, begravd 22. november 1806) var skogeier, gårdbruker og lensmann, tømmermerker og patriotisk rasjonalist. I ettertiden er han først og fremst kjent for sin Afhandling om Jern-Malm, som findes i Myrer og Moradser i Norge, og Omgangsmaaden med at forvandle den til Jern og Staal, og for å ha satt i gang tekstilvirksomheten Enighetsfabrikken i hjembygda Stor-Elvdal. Familien inntok en markant ledende rolle i bygda og distriktet både før, under og etter Oles tid. Den dannet nærmest et lokalt dynasti som til dels også gjorde seg gjeldende på nasjonalt plan. To av Oles sønner ble valgt til Stortinget, og den ene av dem hadde også vært medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Ole Evenstad sjøl ble altså kjent over hele dobbeltmonarkiet som rasjonalistisk opplysningsmann. Han hadde nære forretningsmessige og vennskapelige forbindelser med landets ledende sosiale og økonomiske elite, Christiania-patrisiatet.
Familien
Ole ble født som den eldste av ti søsken på gården Evenstad i Stor-Elvdal. Foreldrene var Kari Olsdatter (1713–73) fra Evenstad og Ole Nilsen (1703–69) fra Svea Strand. Han giftet seg i 1765 med gårdbrukerdatteren Gjertrud Helgesdatter (1745–1820) fra Søstu Stai. De fikk sju barn, hvorav fem vokste opp. Blant barna kan nevnes Eidsvolls- og stortingsmannen Ole Olsen Evenstad (1766–1833) og stortingsmannen Ole Olsen Evenstad (1781–1833).
Gardbruker, skogeier og lensmann
Ole og Gjertrud overtok Evenstad i 1767, og drev garden til 1804. Han var lensmann fra 1767 til 1783.
Evenstad var en av de store gardene i bygda. Da Ole og Gjertrud skjøtet over garden til sønnen i 1804, bestod besetningen av 40 storfe, 64 sauer, seks hester, en galte og ei purke.[1] Det største aktivum var trolig den tilliggende skogen. I 1860-åra var det beregnet et bærekraftig uttak av tømmer på 110 tylfter tømmer årlig. Den største skoggarden i Stor-Elvdal, Furuset, kunne tilsvarende ta ut 150 tylfter.[2] Furuset, som var nabogard til Evenstyad, tilhørte for øvrig Ole Evenstads nærmeste slekt, og hans foreldre hadde en tid drevet de to gardene sammen (se nedenfor).
På folketellingstidspunktet i 1801 bodde det i alt 14 personer på Evenstad.[3] Det var for det første Ole og Gjertrud selv. Deres eldste sønn var gift og hadde en liten sønn. Denne familien skulle bli den nye brukerfamilien fra 1804. Fire voksne, ugifte barn av Ole og Gjertrud bodde fremdeles hjemme på garden. Dertil var det fem tjenestefolk.
Til husbondsgarden hørte tre husmannsplassser med til sammen 18 bosatte mennesker. Ut over eget hushold og plassfamiliene var Ole Evenstad til tider arbeidsherre over et betydelig større antall mennesker, spesielt knyttet til skogsdriften, til dels også til industriliknende virksomhet (se nedenfor). Dette varierte over tid og med konjunkturer og sesonger.
En opprivende odels- og åsetessak
Oles barndom må ha vært preget av foreldrenes konflikt om de to storgårdene Evenstad og Furuset. Mormora, Anne Pedersdatter (ca. 1687—1727) hadde som den eldste av fire søstre på Furuset vært odelsberettiget til gården. Etter at hun hadde giftet seg til Evenstad, ble det allikevel den yngre søsteren Berte Pedersdatter (ca. 1693—1754) og hennes familie som overtok Furuset. Oles morfar, Ole Hågensen Evenstad (ca. 1687—1751), opprettholdt imidlertid konas odelskrav på gården, og slik odelsloven fungerte kunne Anne Pedersdatters barn skyve hennes søster fra gården. I dette tilfellet kan det dermed se ut til at datter av eldste datter ble ansett for å ha bedre rett til gården enn sønn av yngre datter. Berte Pedersdatter og hennes familie beholdt riktignok bruksretten til halve Furuset for sin og sønnens levetid, men de ble formelt husfolk under Furuset.
I 1746, da Ole var sju år, opplevde han dermed at onkelen og tanten flyttet fra Evenstad med sine to små barn for å overta nabogården. Selve konflikten startet da Oles foreldre selv gjorde krav på åsetet til både Evenstad og Furuset, og flyttet til Furuset for å drive de to gårdene derfra i 1750. Morfaren så helst de to gårdene fordelt mellom sine to døtre, og trakk inn Oles onkel og tante inn som brukere på Evenstad. Også loven ga Oles foreldre rett til åsetet på én gård alene, og tvunget til å velge vendte de tilbake til Evenstad da Ole var 13 år. Resten av livet skulle Ole Evenstad gi uttrykk for holdninger som stod i klar motsetning til foreldrenes, og kanskje særlig farens, konfliktvilje, slik de blant annet kommer til uttrykk i et brev til sønnen Helge (1777—1834) etter sønnens vielse i 1803:
«Frykt mer for å gjøre [din kone] i mot eller utilfreds enn noe annet menneske på jorden, så kan du vente gjenkjærlighet av din dydige kone. Det er ingen skam og skade for en brav mann at hans kone er med i rådslagningen og at begge er sammen i råd og hemmelig samtale om ting de skal gjøre. [...] Vær alltid vennlig mot alle, mest i mot ditt eget hus og folk. Om det er noe du synes må rettes på, ikke si noe straks, men si det etter overveielse og ettertanke. Da er man kald og slipper å snakke overilet, for da kan det bli sagt mer enn man vil. [...] For all del, min kjære sønn, hold i alminnelighet med små folk som går smått og sakte, i klesdrakt, traktement og besøk også videre, man kan alltid bli større når anledningen byr seg, men det er skam å måtte gå tilbake når man har higet stort av sted.»[4]
Tømmermerker og -oppkjøper
Det avgjørende grunnlaget for Ole Olsen Evenstads økonomi og sosiale posisjon var hans rolle som tømmermerker og tømmerbetinger for det ledende trelasthuset i samtiden. Han startet som tømmermerker hos Karen Ancher, enke etter justisråd Christian Ancher, og fortsatte for sønnen Bernt Anker da han overtok familiens forretninger. Han arbeidet også for Bernts bror, Peder Anker. Som ansvarlig for Anker-familiens tømmerkjøp i Østerdalen ble han en rik mann. Han fikk 200 rdl. årlig i fast lønn for arbeidet som tømmermerker, og hentet trolig i tillegg betydelige inntekter fra kommisjoner i forbindelse med tømmerkjøpene. Ifølge Anders Fosvold kunne han kjøpe tømmer for Bernt Anker for 9–10 000 rdl. årlig,[5] i 1803 for hele 15 449 rdl.[6] Forbindelsen til Anker-familien var et bånd han også kunne trekke på i andre sammenhenger.
Patriotisk rasjonalist og «industrigründer»
Ole Evenstad var engasjert i de patriotisk-rasjonelle strømningene i samtiden. Hans avhandling om myrmalm ble innsendt til Det kongelige danske Land-Huusholdnings Selskab i 1782. Den ble trykt i selskapets skrifter i 1790. Skriftet ble også utgitt som særtrykk, og i 1801 ble det oversatt til tysk og utgitt i universitetsbyen Göttingen. Et annet kjent arbeid fra Evenstads hånd er Beskrivelse over (den efter Ostelavning overblevne) Valle, paa norsk Myse, og dens Indkogning til Myssmør-Ost og (den efter suur Melk overblevne) Valles Anvendelse til drikke. Dette var en prisoppgave som Evenstad ble belønnet for med sølvmedalje fra Landhusholdningsselskapet like før han døde. Avhandlingen ble trykket i 1811.
I nært samarbeid med kapellan, seinere sokneprest og prost Andreas Wulfsberg stiftet Ole Evenstad i 1782 Aamodtske patriotiske Selskab, og satte i gang tekstilskolen og -fabrikken Enigheten.
Ca. 1780 anla Ole Evenstad sammen med fetteren Ole Furuset et jernverk (blesterbruk) ved elva Neta. Året etter var Evenstad i Moss og fikk kjøpt en stangjernshammer til bruk ved verket. Bygdebokforfatter A. Fosvold gir en beskrivelse av en ganske omfattende produksjon av redskaper der, og sier ellers dette om virksomheten:
«Da alt var så noenlunde ferdig, gikk de igang med en voldsom vedhugging, ansatte kullbrennere, myrjordarbeidere, røstere, blåsere (blystrere), smeder og smeddrenger, og arbeidslivet pulserte ved Neta som det antagelig aldri før hadde gjort.»[7]
Fosvold viser imidlertid ikke til kildebelegg for dette, og seinere historikere kan ikke bekrefte omfanget av aktiviteten og produksjonen der.[8] Virksomheten ble i alle tilfelle forholdsvis kortvarig, og vedvarte neppe inn på 1800-tallet.
Parallelt med blester- og jernsmedvirksomheten, ble det drevet produksjon av koppergjenstander på Evenstad, noe som blant annet viser seg ved at to av Ole Evenstads egne sønner er oppgitt som henholdsvis «kobbersmed» og «kobbersmed dreng» i folketellinga 1801.
Fotnoter
- ↑ Fosvold, A. 1937/1984:694.
- ↑ Kongsrud, H. 2011:434.
- ↑ Evenstad i folketelling 1801 for Åmot prestegjeld fra Digitalarkivet
- ↑ Brev datert 9. juli 1803, antakelig i privat eie
- ↑ Fosvold 1937 s. 684
- ↑ Brev datert 9. juli 1803, antakelig i privat eie
- ↑ Fosvold, A. 1937/2984:685.
- ↑ Sørensen, S. 1984:14-15, Kongsrud, H. 2011: 435.
Litteratur
- Evenstad, Ole (1790) Afhandling om Jern-Malm, som findes i Myrer og Moradser iNorge, og Omgangsmaaden med at forvandle den til Jern og Staal – [Kgl. Danske Landhuusholdnings-Selskab], [København].
- Fosvold, Anders: Bygdebok for Stor-Elvdal 1937, opptrykk Sollia Forlag 1984 s. 682ff.
- Klefsås, Ola: «Ole Olsen Evenstad», NBL II.
- Koht, Halfdan: «Evenstad, Ole Olsen», Norsk biografisk leksikon bd. 3, Aschehoug 1926.
- Sørensen, Steinar: «Fremskrittsmenn og patriotisk flid i Sør-Østerdalen.» I Nytt om gammalt. Glomdalsmuseets årbok 1984. Elverum.
- Ole Olsen i folketelling 1801 for Åmot prestegjeld fra Digitalarkivet