Olea Crøger

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Olea Crøger (1801–1855)»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Hegnin, Seljord.
Foto: Anne Brit Borgen.

Olea Styhr Crøger (født 17. juli 1801 i Heddal, død 1855 i Christiania) var prestedatteren fra Heddal i Telemark som ble den første store folkevise- og folkeminnesamleren i Norge. Ifølge Magnus Brostrup Landstad, som sammen med Ludvig Mathias Lindeman samarbeida med henne og overtok hennes samlinger, begynte hun å samle inn viser i Telemark omkring 1840. Hun hadde selv et musikalsk talent, og hun drev med kunstveving og maling i tillegg til å lede sangkor og undervise i musikklære og sang ved Kviteseid Seminar.

Slekt og familie

Moren hennes var Helle Margrethe Neumann (1753–1830), som var andre kona til sokneprest Johannes Crøger (1758–1830) i Heddal. Paret fikk sju barn.

Faren var en opplyst og særpreget prest som både var veltalende og omstridt. Han hadde et stort bibliotek, og brukte kunnskapene sine både til å hjelpe syke, og vaksinere mot kopper. Det var moren som hadde undervist Olea i sang og musikk.

Olea Crøger ble ikke gift.

Livsverket

Som jente hadde hun ikke mulighet til å få noen formell videregående utdanning, men som prestedatter fikk hun privatundervisning i blant annet håndverk og musikk. Begge foreldre døde i 1830, og hun kjøpte etter dette gården Hegnin i Seljord, som hun drev sammen med to av sine søstre - som heller ikke hadde gifta seg. Hun var kjent for å drive gården godt, og særlig epledyrkinga ble hun beundra for i bygda.

Magnus Brostrup Landstad var sokneprest til Kviteseid prestegjeld fra 1832 og Seljord prestegjeld fra 1839. Olea Crøger ble dermed kjent med ham, og Landstad skrev senere at han og Crøger begynte hver for seg å samle inn viser i området i 1840 eller 1841. Samlerarbeidet til Olea gikk for seg i flere bygder. Det hun samla inn kom senere til å ugjøre en del av Ludvik Mathias Lindemans og Magnus Brostrup Landstads arbeider. Hun har skrevet ned toner og hentet folkekultur i Heddal, Morgedal, Kviteseid, og Seljord.

Olea Crøgers gravsted på kirkegården ved Seljord kirke.
Foto: Siri Iversen.

Crøger forsøkte å få gitt ut sine innsamlede viser. I 1842 leverte hun et manus til forleggeren Peter Tidemand Malling. I tillegg til hennes egne bidrag, hadde den ordforklaringer ved sokneprest til Nissedal Mauritz Tønnesen og melodier av Lindeman. Det drøyde med utgivelsen, og Tønnesen forsøkte å få den ut ved hjelp av en subskripsjonsinvitasjon i 1843. Men fortsatt skjedde det ikke noe, og Tønnesen trakk seg fra prosjektet året etter. Crøger gikk da til Landstad, og de begynte å samarbeide. Dermed kom hennes innsamlede viser med i Norske Folkeviser fra 1853. Med tanke på hennes betydelige bidrag til verket, er det ikke urimelig å mene at Landstad gjorde henne urett da han knapt nevnt henne i forordet. Først omtaler han henne bare som «...en Dame, der levende interesserer seg for Sagen...»[1], og mot slutten skriver omtaler han henne som «...prestedatteren Olea Cröger, der ogsaa forövrigt har en væsentlig Andeel i denne Samlings Istandbringelse...»,[2] En anerkjennelse av at hun hadde en vesentlig andel av æra for verket, men ingen reell anerkjennelse av hennes pionerarbeid som starta like tidlig som Landstads eget innsamlingsarbeid. Honoraret hun fikk var rett nok ganske generøst, hele 50 spesiedaler. Dette ga hun til innsamlinga til en boksamling i Seljord.

Ingen leverte mer melodimateriale til Lindemans Norske fjeldmelodier enn hun. Her er hun kilde til de mest kjenteballadene som : «Liti Kjersti og Bergekongen», «Falkvor Lommansson» og «Åsmund Frægdegjeva». Crøger skrev ned tonene ved hjelp av salmodikon-notasjon, i stedet for vanlige noter. Det er kjent at hun kunne lese noter, men enten foretrakk hun å bruke en notasjon for var lesbare for flere i allmuen, eller hun hadde ikke lært å skrive noter.

Olea Crøger døde av «kolik» på sykehuset i Kristiania i november 1855, bare 54 år gammel. Gravferda var i Seljord 30. november, «i al Simpelhed». I gravtalen sa presten Selmer : «Vil nogen av Eder mænd fordømme hende, jeg vil ikke fordømme hende...».[3]

I ettertid

I de senere årene har det viktige innsamlingsarbeidet til Olea Crøger blitt mer verdsatt. Hallvard Gunleikson Heggtveit og Rikard Berge ga i 1918 ut en biografi, der hun for første gang virkelig trådte fram fra Landstads og Lindemans skygger.

Olea Crøgers liv danner bakgrunnen for Gudrun Brauti Knutslid sine, og noen av Ingebjørg Mælandsmos romaner.

Edvard Hoem har også skrevet et stykke til 200-årsdagen for Magnus Brostrup Landstads fødsel; som en hyldest til Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger. Dette ble fremført i Kulturkirken Jakob i Oslo første gang 7. oktober 2002. Senere ble «Presten Landstad og jomfru Crøger» i Stein Winges regi, fremført i bearbeidet utgave i Seljord i 2005 og 2006.

Referanser

  1. Landstad 1853: IV.
  2. Landstad 1853: XIX.
  3. Heggtveit 1918: 44–45.

Kilder

Eksterne lenker