Olga Bjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Olga Bjoner gjør nazihilsen til Vidkun Quisling foran Det kongelige slott under tiårsjubileet til Kvinnehirden. Hun var leder for denne organisasjonen fra 1942.
Foto: Ukjent / Riksarkivet

Olga Bjoner (født 10. desember 1887 i Askim, død 25. juni 1969) var sentral i å bygge opp Norges Bondekvinnelag i mellomkrigstida. Under okkupasjonen ble hun leder av Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon, som fra 1941 også inkluderte Kvinnehirden. Dette førte til at hun ble dømt for landssvik.

Slekt og familie

Hun var datter av lærer Jakob Haaland (1853–1929) og Georgine Camilla Bendixen.

I 1912 ble hun gift med gårdbruker Jørgen Marthias Bjoner (f. 1879), som var sønn av gårdbruker Sigurd Bjoner og Maren Johanne Narvestad.

Liv og virke

I 1920- og 1930-åra hadde Olga Bjoner en sentral rolle i oppbygginga av Norges Bondekvinnelag. Hun hadde en høy stjerne i bondebevegelsen, og det ble i stor grad regna som hennes fortjeneste at bondekvinnelaget fikk mellom 25 000 og 30 000 medlemmer fordelt på rundt 400 lokallag. I 1925 ble Norges Bondekvinnelag en del av Norges Bondelag, og dette blir regna som et viktig skritt for kvinnefrigjøring og likestilling i landbruket.

I 1927 kom Bjoner inn i Norges Bondelags landsstyre, og fra 1928 satt hun i arbeidsutvalget. Hun var vararepresentant for Bondepartiet på Stortinget i perioden 1930–1933. I sitt arbeid for bondekvinnelaget reiste hun mye rundt som foredragsholder, og hun var også fast redaktør for kvinnestoff i bondepressen. I 1930-åra kjørte hun egen bil til Danmark, Tyskland og Baltikum for å opprette kontakt med bondekvinner der. I 1939 og 1940 reiste hun tre ganger til Tyskland, og i den forbindelse rapporterte hun til Utenriksdepartementet at hennes tyske kontakter hadde advart om en mulig tysk aksjon mot Norge som svar på den britiske aktiviteten i Nordsjøen.

Den første direkte kontakten med Nasjonal Samling kom høsten 1940. Bondelaget førte da forhandlinger med Vidkun Quisling, som blant annet ville tvangssammenslå bondeorganisasjonene og innsette en NS-vennlig ledelse. Bjoner kom med forslag om en tilnærming mellom partene. Hun meldte seg inn i NS i oktober 1940, og allerede den 1. desember ble hun utnevnt til propagandaleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK). Ella Anker skrev et rasende brev til henne om dette, som ble gjengitt i den illegale pressen våren 1941.

I august 1941 ble Bjoner landsleder for NSK etter Øyvor Hansson, etter at sistnevnte var avsatt etter at ektemannen hennes var en av offiserene som ikke ville avlegge ed på at at de ikke skulle kjempe mot Tyskland. Fra 1944 hadde Bjoner tittelen riksleder i NSK. I 1942 ble hun også øverste leder for Kvinnehirden da denne ble organisert som del av NSK. Bjoners talent for organisasjonsbygging førte til at NSK fikk opp mot 16 000 medlemmer, bortimot en tredjedel av NS' totale medlemstall. Organisasjonen drev blant annet mødreskoler, husstellstasjoner og systuer rundt om i landet. Mens de oppretta mødreskoler, sørge også NSK for at de offentlige mødrehygienekontorene ble stengt i 1941. En aktivitet de ble kjent for var å stoppe strømper for frontkjempere og etter hvert også for tyske soldater. Under kirkeklokkestriden, da Reichskommissariat ville beslaglegge alle landets kirkeklokker for å bruke metallet i krigsindustrien, samla NSK under Bjoners ledelse inn omkring to og et halvt tonn metall fra husholdninger. Dette bidro til å bremse Josef Terbovens iver etter kirkeklokkene, og Norge ble et av få okkuperte områder som fikk beholde klokkene. I 1944 grunnla NSK Kvinnenes hjelpekorps for å komme arbeidsmobilisering av kvinner i forkjøpet. Kirkeklokkeaksjonen og hjelpekorpset er to saker der Bjoners motstand mot Terboven kommer tydelig fram. Hun tilhørte helt klart den delen av NS som så det som sin fremste oppgave å sikre norsk kontroll i landet, framfor at Reischkommissariat fikk fare fram som de ville. Samtidig hyllet hun i 1943 Terboven som en som viste veien for Norge.[1] Innen SS var hun populær, blant annet fordi hun gikk inn for at tillitsmenn i partiet burde gjøre tjeneste ved østfronten.

Bjoner ga ut det korte propagandaskriftet Kommunismen og kvinnene i 1941. Her angriper hun kommunismen generelt, og spesielt den sovjetiske likestillingspolitikken og abortpolitikken. I 1943 ga hun ut Mot lysere tider, en artikkelsamling som dekker en rekke temaer, med et fokus på kvinnespørsmål.

Hun arbeida for å øke kvinneandelen i partiets organer, og jobba for økt forståelse for kvinners betydning for politikk og samfunnsliv. På dette punktet møtte hun mye motstand i NS. En viss sympati kunne det være for hennes agrarfeministiske holdning, med brodd mot den mer urbane likestillingstanken. Målet var bondekvinnen som arbeida ved siden av mannen, og at kjønnene ikke skulle motarbeide hverandre. Hun ble kalt blant annet «Riksrøya», et sexistisk kallenavn som ble brukt av både NS-medlemmer og av deres politiske motstandere. Det var særlig den indre motstanden som tok på, og i 1944 skrev hun i NSKs årsmelding for 1943 at NS kunne «råtne opp innenfra». Dette er svært harde ord i et parti der offentlig kritikk av ledelsen regnes som helt uakseptabelt.

I mai 1945 ble hun arrestert på ekteparets gård i Hobøl. Hun ble satt inn i Moss fengsel, og etter en tid overført til Bredtveit fengsel. Som mange andre NS-medlemmer opplevde hun mye trakassering i varetektstida, som for hennes del varte i hele 713 dager. Hun skal også ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Dette gikk hardt ut over helsa hennes. I mars 1948 kom hun for retten i Eidsivating lagmannsrett, ledet av lagmann Erik Solem. Hennes helse var såpass dårlig av hun var sykepermittert fra retten da dommen på seks år fengsel falt. I sin forklaring sa hun at hun handla til landets og kvinnenes beste, men dette festa retten ingen lit til. De mente at hun som forgrunnsskikkelse i NS måtte ta fullt ansvar for partiets politikk og handlinger under krigen. Påstanden fra aktor var på tolv års fengsel, men alder og sykdomsbilde førte til at retten halverte dette. Den lange varetektstiden kan også ha bidratt til en mildere dom, og det kan ha spilt inn at saken kom opp så sent som i 1948, på en tid hvor dommene gjennomgående begynte å bli mildere enn de hadde vært rett etter krigens slutt.

I 1955 ga hun ut boka Dette har hendt, som var et svært bittert anklageskrift mot rettsoppgjøret og et forsvarsskrift for hennes handlinger under krigen. Deler av boka står i strid med det hun skrev i 1943; i Mot lysere tider hyllet hun som nevnt Terboven som veiviser, mens hun i Dette har hendt skriver at han «ikke var den rette mann for oss».[2]. Hun hopper også bukk over at hun blant annet deltok i verving til SS.[3]

Referanser

  1. ↑ Bjoner 1943: 101.
  2. ↑ Bjoner 1943: 101 og Bjoner 1955: 26.
  3. ↑ Jf. Bjoner 1943: 61.

Littteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Olga_Bjoner&oldid=1625583»