Peter Munch Wang

Silhuett av Peter Munch Wang, gjengitt i memoarene til Conrad Nicolai Schwach. I motsetning til hva Munch Wang nok forestilte seg da han skrev denne teksten, hadde ikke Schwach tålmodighet med vennen når han ikke klarte seg godt.

Peter Munch Wang (født 1792 i Land, død 1842) var den første formannen vi kjenner til i Det norske Studentersamfund. Han var en dyktig student, men den akademiske karrieren tok brått slutt i 1814 da han skal ha forsøkt å forføre en mannlig romkamerat.

Peter Munch Wang var sønn av sokneprest til Trysil Marcus Fredrik Wang (d. 1814) og Jacobine Edvardine «Johanne» Munch (1770–1853)

Barndom og oppvekst

Peter Munch Wang var eldste sønn av sokneprest til Trysil Marcus Fredrik Wang (d. 1814) og Jacobine Edvardine «Johanne» Munch (1770–1853). Mora tilhørte slekta Munch, og var datter av sokneprest til Land Peder Sørensen Munch. Farens ettermæle er at han var hard og hensynsløs mot både folk og dyr. Han var stor av vekst, drakk mye og slo fra seg. Han var heller ikke trofast mot Peters mor. Mora, Johanne, var kjent som både arbeidsom og gudsfryktig.

Da Peter Munch Wang ble født var faren kapellan i Land, og han ble døpt der 27. juli 1792. I 1798 flytta familien til Trysil. Noen år senere, i 1802 gikk ferden videre til Vågå, hvor faren hadde fått sogneprestembete. De var fem barn som flytta til Vågå, og mens de bodde der kom det seks til. Til sammen fikk Peters foreldre tretten barn, men de fleste døde da de var små. I 1806, 1807 og 1812 kom tre barn som alle var oppkalt etter faren. Alle døde før neste barn var født. Sannsynligvis vokste han altså opp i et hjem som i lange perioder var prega av sorg.

Studietid

Wang ble uteksaminert fra Christiania katedralskole i 1813, og kom til Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania samme år. Han var med på å grunnlegge Det norske Studentersamfund i 1813, og var også formann der i første kvartal i 1814. Muligens har det vært en annen formann før ham, men siden det finnes ikke dokumentasjon på dette anses han som den første. Wangs venn, Conrad Nicolai Schwach, omtalte ham som «et ypperlig begavet Menneske». Han forteller videre at Wang likte å drive med såkalt kvinnelig håndarbeid: Søm og matlagning, noe som kom godt med i studentsamfunnet, hvor han styrte "Oeconomien og Bevertnings Væsenet".

og alt tyder på at han kunne ha hatt en stor akademisk karriere foran seg. Men i 1814 kom det ut at han hadde gjort et forsøk på det som av Schwach ble omtalt som «den græske Pederasti i kjødelig Betydning» overfor en romkamerat. Den han forsøkte å forføre var åpenbart ikke mottakelig for dette, og saken ble kjent.

I 1814 var det fortsatt Christian Vs norske lov som var gjeldende rett, og der heter det i 6. bok, 13. kapittel at «Omgængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand». I praksis hadde man slutta med brenning på bål som straff, og det ble heller ikke krevd dødsstraff for noen for homofil omgang. Men da saken først ble kjent var det en fare for at det kunne bli reist straffesak. Derfor ble det en løsning at Wang måtte avbryte sine studier og forlate Christiania.

Skuespiller

I dagbøkene sine omtaler Claus Pavels Riis debuten hans i 1816, som Bertrand i syngespillet Fanchon, lirespillersken, som ble satt opp i Det musikalske lyceum. Pavels omtaler dette som Wangs debutrolle, og legger til at han så ut til å ha anlegg for å kunne bli en god skuespiller. Det er ikke mange av rollene hans som er kjent i ettertid, men han hadde også en liten rolle som notarius i stykket Skjelmen i sin egen snare i Det dramatiske selskab.

Den mest kjente rollen hans var som en bonde i Det Strømsbergske teaters oppsetning av Fredsfesten i 1827. Det ble pipekonsert da han og Hybert Lösch gikk på scenen. Under forhør beskrev Henrik Wergeland rollene deres "skjevbenede Carricaturer". Tidligere hadde han blitt møtt med stormende jubel for samme rolletolkning, så det kan nok tenkes at Wergeland uttalte seg mer som politiker enn som teaterkritiker.

Han skal ha trukket seg tilbake fra teatret kort tid etter dette.

Endelikt

Etter at Peter Munch Wang forlot universitetet, skal han ha reist han tilbake til Gudbrandsdalen. Her tjente han i en periode sitt brød ved å lære barna å lese, ved å sy, og ved å agere kokk og kjøkemester ved brylluper. I denne tida utvikla han alkoholisme. Schwach gir virket som kjøkemester skylda, men det sosiale fallet han opplevde da han måtte forlate universitet og framtidsdrømmer er vel en like sannsynlig faktor.

Ifølge boka Slekten Munch I : stamfar Søren Rasmussen Munch (1686-2001), og andre slektsbøker, ble han prest i Drammen. Dette ser ut til å skyldes sammenblanding med en annen person.

Han skal ha bodd en tid hos mora i Vågå, der faren som nevnt var sokneprest; hun ble enke i 1814. Etter noen år vendte han tilbake til Christiania, og han skal da ha studert jus med støtte fra stiftsprost og senere biskop Johan Storm Munch, som var hans morbror.

I 1839 reiste han til Trondheim for å besøke sin gamle venn, Schwach. Schwach beskrev ham som "yderst forfalden; og jeg kan hun med Sorg tænke paa hans daværende Forfatning. Han laa et par nætter paa en Sofa i mit Huus, men havde Finkelflasken hemmelig med sig i Srngen og drak seg midt om Natten spræitefuld, stod i denne Tilstand op, ravede om i det mørke Værelse og sønderslog hvad han stødte paa. Med en liden Reisepenge forlod han mig og vendte tilbake til Gudbrandsdalen. Siden saae jeg ham ei mere."

Litteratur og kilder

• Peder Munch Wang i Historisk befolkningsregister.
• Peter Munch Wangi Viteboka, Studentersamfunnets wiki.
• Anker, Øyvind: Christiania theaters pensjonsfond : historisk oversikt 1830-1965. 1965. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Christiansen, Svein Wang: Slekten Munch I : stamfar Søren Rasmussen Munch (1686-2001). 2001. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Møller, Tryggve Juul: Akersgaten. 1967. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Prest og prestegard. Utg. Maihaugen, De sandvigske samlinger. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Schwach, Conrad Nicolai: Erindringer af mit Liv : et tidsbilde fra Norge 1790-1830. Utg. Kilden. [Arendal]. 1992. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Aas, Einar: Kristiania katedralskole i det nittende århundre. 1935. Digital versjon på Nettbiblioteket.