Per Hektoen (1921–1992)

Per Mathias Calmeyer Hektoen (født 6. mars 1921 i Øyestad, død 29. februar 1992 i Oslo) var frontkjemper i Technische Nothilfe og ingeniør ved NSBs brokontor.

Han var sønn av Halvor Hektoen (1884–1960) og Aslaug Calmeyer (1898–), eldst av fem barn. Etter oppvekst i Arendal flyttet familien til hovedstaden i 1936; begge steder jobbet faren som Statens bilsakkyndige. Foreldrene meldte seg inn i Nasjonal Samling da partiet ble stiftet i 1933 og barna kom inn i aldersbestemte underorganisasjoner; Per Hektoen kom inn i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking som ungdom. I 1939 ble han lagfører i NSUF i Oslo.

Etter middelskole ved Arendal høyere skole i 1937 og eksamen artium ved reallinja på Oslo katedralskole i 1940 tok han en sommerjobb og arbeidstjeneste. Høsten 1940 begynte han så å studere til bygningsingeniør ved Norges Tekniske Høgskole; ble NSUF-lagfører der, i 1941 troppsfører og 1942 opplæringsleder. På et tidspunkt ble han organisasjons- og personalleder i fylkesstaben for NSUF. Han ble også satt inn som sekretær og seinere leder i studentrådet ved NTH.

Etter tre år meldte han seg til Technische Nothilfe på Østfronten i 1943. Uten å kjempe som soldat, vel å merke, gjorde han fronttjeneste i tysk uniform med brobygging, veireparasjon samt stillingsbygging. Vinteren 1944 hadde han permisjon hjemme, før han fullførte året. Fra høsten 1944 tok han igjen et år ved NTH, med tjeneste på fritida i Teknisk Nødhjelp (leder av studentgruppa der) og innrullering i Hirdens Bedriftsvern. Kontingent betalte han også til NS Hjelpeorganisasjon, Germanske SS Norge og i kortere tid Norsk-Tysk Selskap. Siste semester på NTH ble avbrutt da krigen sluttet og Per Hektoen ble arrestert, mistenkt for landssvik.

Rettssaken kom opp ganske fort, i Trondheim byrett 30. november 1945. Hektoen sto tiltalt for medlemskapene i NS og GSSN, vervene i NSUF, TN og HB samt fronttjenesten i Technische Nothilfe; han erkjente seg ikke straffskyldig. Hektoen anførte at tjenesten i Technische Nothilfe var praktisk trening som ville komme til nytte i yrket han utdannet seg til, og da vel være til nytte for samfunnet. Retten mente alle tiltalepunktene var bistand til fienden, selv om NS-oppveksten gjorde det «vanskelig for å tilegne seg et korrekt syn på NS og tyskerne». Retten dømte Hektoen til tvangsarbeid i tre og et halvt år, ingen økonomisk straff, men ti års rettighetstap (landssvikanordningen §11, punkt 1, 2, 5 og 8).

Hektoen anket, men anken ble avvist av Høyestretts kjæremålsutvalg i februar 1946. Rettighetstapet av punkt 5 og 8 ville imidlertid umuliggjøre fullførelse av studiet og framtidig yrkeskarriere, så dette søkte og fikk han benådning for. Benådningen skjedde imidlertid ikke før i desember 1948. Da var Hektoen forlengst løslatt på prøve fra Innherad tvangsarbeidsleir 10. oktober 1947.

Til tross for treig saksbehandling fullførte han også bygningsingeniørstudiet i 1948 og ble straks ansatt på NSBs brokontor. Samme år giftet han seg med gymnastikkinstruktør Inger Smith (1923–1987). De fikk en datter i 1949 og en sønn i 1951, og bodde på Grorud.

Ved NSBs brokontor ble Hektoen forfremmet til avdelingsingeniør II i 1954, avdelingsingeniør I i 1955, overingeniør II i 1964. I 1967 ble han seksjonsleder for stålbroer.

Han ble nesten 71 år og er begravet på Høybråten kirkegård.

Kilder

• Landssvikarkivet, Riksarkivet: Trondheim og Strinda politikammer, Dommer, dnr. 64 – Per Mathias Hektoen. Dok. 1, 3, 6, 16, 17, 19
• Bassøe, Bjarne (red., 1961). Ingeniørmatrikkelen: norske sivilingeniører 1901-55 med tillegg, s. 199
• Studentene fra 1940 (1965), s. 224
• «60 år», Morgenbladet 6. mars 1981
• Dødsannonse, Aftenposten 3. mars 1992
• Begravde i Oslo.no (nr. 06.015)