Prestegårdstilsynet - Synsstyrerordningen

Prestegårdstilsynet - Synsstyrerordningen

Historikk

Sogneprester og residerende kapellaner har fra gammelt av hatt rett til embetsgård eller embetsbolig. De har fått alle inntekter av jordveien mot å svare en avgift, gårdsavgiften, og de har for det meste mottatt leieinntektene ved tomtefeste eller parsellsalg. De som ikke var tillagt embetsgård, hadde krav på avsavnsgodtgjørelse.

Etter reformasjonen kom presteskapet fortsatt til å oppebære inntektene av prestebordsgodset; men så langt det var mulig kom Staten etter hvert til å legge beslag på, som med bispegodset og kirkegodset, også dette; kfr. Christian III’s kirkeordinans 1539, Christian IV’s norske kirkeordinans 1607 og Christian V’s norske lov 1687.

Ved reskript 17.03.1797 ble det med hensyn til åbot på prestegårdshusene og jordveien bestemt, at stiftsdireksjonen skulle ha det øverste tilsyn med prestegårdene. Hvert tredje år skulle prosten ta prestegårdene i sitt prosti i øyesyn. Innberetningene til stiftet burde være fullstendige og danne grunnlaget for eventuelle taksasjonsforretninger (§ 5). Åbot skulle ved enhver vakanse bestemmes ved en taksasjonsforretning (§ 2).

Ved reskript 19.05.1809 ble det bestemt at mensalgodset (bygselgodset) skulle selges etter hvert som det ble bygselledig. Stiftsdireksjonen var bemyndiget til å selge det på auksjon. Bortfeste ble behandlet i kgl.res. 03.04.1818.

Ved lov 20.08.1821 ang. det benefiserte gods, ble det gitt nærmere regler for salg av det benefiserte gods. Mensalgodset skulle selges; prestegårdene og enkesetene var unntatt. Til å forvalte salgssummene ble det opprettet et fond, Opplysningsvesenets fond. Kirkedepartementet ble oppdragsmyndighet ved salg. Fra Opplysningsvesenets fond er renter sammen med andre inntekter bl.a. blitt anvendt til vedlikehold av prestegårdene. Prestegårdsfondet ble opprettet ved lov 19.06.1882. Ingen embetsgård burde være over en viss størrelse – det overskytende skulle selges til inntekt for fondet. Ved lov 09.12.1955, prestegårdsloven, ble det bestemt at prestegårdene så vidt mulig skulle søkes forpaktet bort.

Prestegårdene står i en helt annen stilling overfor Staten enn annen offentlig eiendom. Staten har ved sine disposisjoner over disse eiendommene måttet holde seg innenfor visse grenser. Det har stått strid om eiendomsretten til prestegårdene; om de tilhører Opplysningsvesenets fond, Den norske kirke, det enkelte (tidligere) embete eller kommunen. Noen prestegårder er egne stiftelser.

Prestegårdsforvaltningen

Forvaltningen av landets geistlige embetsgårder ble i 1818 lagt til prestegårdskontoret, kirkeavdelingen, i Kirkedepartementet – hvor den har hørt til siden. Her ligger også saksområdet tilsynsordningen for regulære prestegårder/presteboliger eiet av Opplysningsvesenets fond. Den første tilsetting av prestegårdsinspektører, i departementet, skjedde i 1939. I 1999 hadde Opplysningsvesenets fond ansvar for cirka halvparten av landets presteboliger; de øvrige var kommunale. Fra 01.01.2001 overgår Opplysningsvesenets fond til å bli et eget forvaltningsorgan med ansvar for 450 presteboliger.

Prestegårdstilsynet

Etter lov av 14.07.1897 om geistlige embetsgårder, prestegårdsloven, skulle prestene overta menighetenes (kommunenes) vedlikeholdsplikt av prestegårdshus. Det ble fra menigheten ytet en årlig erstatning eller en endelig avløsningssum for bortfallet av denne vedlikeholdsplikten.

Prestegårdsloven, kap.5 om tilsynet med geistlige embetsgårder, bestemte at det skulle holdes synsforretning over enhver geistlig embetsgård i alminnelighet hvert fjerde år. Det lokale prestegårdstilsynet skulle bestå av en landbruksingeniør eller en annen som Kirkedepartementet antok som bygnings- og landbrukskyndig samt to menn som var oppnevnt av herredsstyret for fire år.

Synsforretningen skulle angi tilstanden til samtlige åbotshus. Det skulle særlig påpekes mangler ved bygninger, gjerder og jordvei. Skog som eventuelt lå til gården, og som ikke var tatt under forstvesenets behandling, skulle det ved synsforretning også bestemmes hvor og hvor mye som det årlig måtte tas i til ved, gjerdefang og byggevirke. Hvis det var torvskjær skulle det gis tilsvarende bestemmelser. En lovlig åbotsforretning kunne tilstevnes innen tre måneder etter den avholdte synsforretning (påanke).

Utskrift av synsforretningen skulle sendes stiftsdireksjonen og vedkommende sogneprest. Mangler som var blitt påpekt – måtte utbedres av sognepresten innen bestemte frister fastsatt av stiftsdireksjonen etter forslag fra prestegårdtilsynet. Mangler som var blitt utbedret skulle presten, med bekreftelse fra de to synsmennene som var valgt av herredsstyret, innsende til stiftsdireksjonen.

Endringer 1925. Prestegårdstilsynet - Synsbestyreren

Prestegårdsloven av 1897 gjennomgikk endringer ved en tilleggslov av 27.06.1924, som trådte i kraft fra 01.07.1925. Vedlikehold av bebyggelsen ble overtatt av staten/det offentlige, men prestene var fremdeles ansvarlig for gårdens jordvei, hager og gjerder. Synsforretninger og åbotsforretninger ble omlagt på en mer praktisk og betryggende måte, og kontrollen med utføringen av synsforretningenes pålegg ble lagt til Kirkedepartementet.

Synsforretning skulle nå holdes minst hvert fjerde år og ellers så ofte som Kirkedepartementet bestemte (§ 21). Synsforretningen skulle ledes av en synsbestyrer for hvert prosti eller en del av et fylke, oppnevnt av Fylkesmannen, samt to bygnings- og landbrukskyndige synsmenn oppnevnt av herredsstyret i det herred hvor embetsgården lå. Synsbestyreren kom således til å sitte i alle prestegårdstilsyn innen sitt distrikt. Ved siden av synsforretningen – skulle Fylkesmannen anta en synsmann som til stadighet førte tilsyn med vedlikeholdet av bygningene og driften av embetsgården. Synsmannen for det stadige tilsyn skulle uttas blant de to valgte synsmenn.

Den oppnevnte synsbestyrer måtte gjøre seg bekjent med de tidligere synsforretninger som var blitt avholdt innen distriktet. Utskrifter av disse var til utlån hos vedkommende prest eller stiftsdireksjon.

Til bruk under synsforretningene måtte bestyreren ha en protokoll som skulle underskrives av bestyreren og synsmennene. Utskrifter av synsforretningene skulle straks sendes til Kirkedepartementet, vedkommende prest og til den synsmann som hadde det stadige tilsyn. Frister for utbedring av mangler skulle nå bestemmes under synsforretningen, mot tidligere av stiftsdireksjonen.

Synsforretninger

Foruten de påbudte synsforretninger minst hvert fjerde år osv., skulle det etter loven avholdes to andre slags synsforretninger: a) Før nybygging og vedlikehold m.m. ble overtatt av det offentlige, skulle det snarest mulig avholdes en synsforretning for å bestemme erstatning for eventuelle vedlikeholdsmangler som på noe vis kunne tilbakeføres til innehaverens/prestens forsømmelser (§ 4.4). b) Den påbudte synsforretning som skulle avholdes når en prest eller hans bo fratrådte bruken av en geistlig embetsgård (presteskifte) (§ 33).

Det stadige tilsyn

Prestenes åbotsansvar for prestegårdens bebyggelse falt bort etter tilleggsloven av 1924. Det var derfor viktig at det stadige tilsyn med vedlikeholdet av bygningene ble så godt og effektivt som mulig – at det ble oppnådd et bedre vedlikehold enn etter de gamle bestemmelsene fra 1897.

Det var en forutsetning at den synsmann som ble uttatt til å føre det stadige tilsyn skulle utarbeide forslag med omkostningsoverslag for alle vedlikeholdsarbeider som vedkom prestegårdens bygninger. Han måtte også i samråd med presten sørge for at alle vedlikeholdsarbeider ble forsvarlig og rimelig utført. Særlig viktig var alle mangler ved bygningene som var av en slik art at de ikke uten skade for bygningene kunne utsettes.

Prestegårdsloven av 1955

Prestegårdsloven av 1897 med tilleggsloven fra 1924, ble opphevet ved lov av 09.12.1955 om prestegårder og presteboliger.

Tilsynet med den enkelte og prestegård skulle fremdeles føres av prestegårdstilsynet på tre medlemmer som alle valgtes for fire år av kommunestyret. Av medlemmene skulle ett være jordbrukskyndig, ett bygningskyndig og ett regnskapskyndig. Prestegårdstilsynet skulle selv for hvert år velge sin formann. For prestebolig hvor det ikke var prestegård skulle det på samme måte velges en bygningskyndig synsmann.

En synsstyrer, for hvert fylke eller del av et fylke, i praksis for hvert prosti, skulle oppnevnes av Kirke- og undervisningsdepartementet. Departementet regnet med at de som var blitt oppnevnt som synsbestyrere etter den gamle prestegårdsloven fortsatte i sine verv også etter gjennomføringen av den nye lov.

Synsforretningene - som skulle holdes hvert fjerde år og ellers i særlige tilfelle når departementet bestemte det - skulle foretas av prestegårdstilsynet under ledelse av synsstyreren. Utskrifter av synsforretningene skulle sendes til departementet i to eksemplarer – til formannen i prestegårdstilsynet og til vedkommende prest. Prestegårdstilsynet, som departementets stedlige kontakt i forvaltningen, hadde som oppgave å føre tilsyn med prestegårdsbygningene og driften av jordveien, komme med forslag, råd og planer vedrørende dette. Det fremmet også søknader til departementet over arbeider som det var nødvendig å få utført. Søknadene var grunngitt i rapporter som synsstyrere på prosti-/fylkesplan satte opp ved synsforretningene hvert fjerde år. Synsrapporten ga oversikt over prioriterte arbeider som det var nødvendig å få utført i løpet av fire års perioden, eventuelt over lengre tid. Prestegårdstilsynet skulle også sammen med synsstyreren sette opp forslag til paktningsvilkår og innstille på pakter. Tilsynet forestod innsending av kassarapporter, forpaktnings- og festeavgifter m.m. Det var pålagt å føre møtebok over forhandlingene.

Nedleggelse

Prestegårdstilsynene, i sin daværende form, ble nedlagt fra 31.12.1999 som en følge av at kommunens plikt til å oppnevne prestegårdstilsyn ble opphevet ved den nye kommuneloven av 25.11.1992. I 1990-årene ble det fra og med Hamar bispedømme til Nord-Hålogaland iverksatt en prøveordning med eksterne prestegårdsinspektører. Etter en omorganiseringsfase for prestegårdsforvaltningen – vil oppgaven med å oppnevne lokale kontaktpersoner for prestegårdene trolig bli lagt til de kirkelige fellesrådene. Kontaktpersonen vil ut i fra å inneha et frivillig verv ikke bli tillagt noen myndighetsutøvelse.

To arkivskapere

Prestegårdstilsynet går tilbake til prestegårdsloven av 14.07.1897.

Synsstyreren (Synsstyrerordningen) hviler på prestegårdsloven med tilegg og forandringer i lov av 27.06.1924.

Avlevering

Ved opphøret av ordningen med prestegårdstilsyn og synsstyrere, ble det av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet bestemt at arkivene etter disse skulle sendes til nærmeste statsarkiv for registrering og oppbevaring. Arkivene er små, sjelden over 0,5 hyllemeter.

Prestegårdstilsynets arkiv 1897 - 1924

Der hvor prestegårdene er solgt, er prestegårdstilsynets arkiv blitt avsluttet for mange år siden. I noen tilfeller er arkivene blitt overlatt til sognepresten – de har også senere blitt avlevert sammen med prestearkivene og innordnet i disse..

Prestegårdstilsynets arkiv inneholder for det meste møtebøker, regnskapsbøker og en del korrespondanse. Materiale har også nedfelt seg i stiftsdireksjonsarkivene Når det gjelder de eldste synsprotokollene – se nedenfor under departementsarkiv.

Syns(be)styrerens arkiv 1925 - 1999

Synsstyreren har holdt/skapt eget arkiv utenom prestegårdstilsynet. Det er blitt ført tilsynsprotokoll over alle synsforretninger innen distriktet. Saksarkivene er stort sett bevart; enkelte synsstyrere har også ført journal.

Departementsarkiv

Mange av de eldste protokollene for syns- og skjønnsforretninger over geistlige embetsgårder for perioden 1897 - 1925, ble innsendt til prestegårdskontoret i Kirke- og undervisningsdepartementet fra landbruksingeniørene i 1927. Disse befinner seg således i Riksarkivet (Kirkedep., 2.prestegårdsktr., katalog 1251/12, innled. s.IV). Under samme kontor er også synsforretningene og arkivsaker i tilknytning til disse registrert i arkivserien ”Synsforretninger og branntakster” for perioden 1925 - 1955. Ellers finnes den lange ”Prestegårdsserien” med detaljerte opplysninger om prestegårdsbygninger, driften av jordveien, forpaktning m.v..

Kilder og litteratur

• Statsarkivet i Oslo: Ea, Institusjonsmapper – geistlige.
• Mykland, Liv og Masdalen, Kjell-Olav: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene, Oslo 1987.
• Håndbok for Riksarkivet, Oslo 1992.
• Mykland, Liv: Håndbok for brukere av statsarkivene, Oslo 2005.

Lokalhistoriewiki-artikkelen er basert på en arkivkataloginnledning i Statsarkivet i Oslo fra 2000, utarbeidet av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo.