Ragnhild Nissen (1881–1959)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Første byggetrinn av Ringen rekreasjonshjem stod ferdig i 1935 og ble bygget etter Ragnhild Nissens tegninger.
Foto: Carl Edvard Eriksen/Maihaugen
Annonse i tidsskriftet Urd åpningsåret 1935.

Ragnhild Nissen (født 2. april 1881 i Kristiania, død 1959 i Ringsaker) var arkitektdatter med arkitektpraksis fra Tyskland, seinere legefrue i Bergen, som seinere i livet etablerte Ringen rekreasjonshjem i Ringsaker i 1935. Behandlingshjemmet er i skrivende stund (2022) vel anerkjent med opplegg for pasienter med Parkinson, kreft og lungelidelser.

Familie

Ragnhild Nissen var datter av arkitekt Henrik Nissen og Hedwig Bauer fra Berlin, og ble født i Kristiania. Hennes farfar var skolereformatoren Hartvig Nissen. Hun gikk på tegneskolen i Kristiania i 1901-03[1] og fikk praksis på et arkitektkontor i Berlin i ungdomstida.[2] Hun hadde 6 søsken, blant dem broren Henrik som ble arkitekt, og søsteren Karen Magdalena som også utdannet seg til arkitekt og giftet seg med arkitekt Hjalmar Kristian Fredrik Biong. Ragnhild forlovet seg 17 år gammel med Marius Benjamin Landås Meyer. De giftet seg i juni 1904 da han var ferdig utdannet lege. De flyttet til Bergen og fikk tre barn før ekteskapet tok slutt i 1920. Hun flyttet tilbake til Oslo med barna:

  • Sven Nissen Meyer, utdannet lege, (f. 1908).
  • Eva Nissen Meyer, (f. 1910-2003), hun ble Norges første kvinnelige arkeolog. Gift med arkeolog Per Fett, bosatt i Bergen.
  • Roar Nissen Meyer, (f. 1914), utdannet lege, virket noen år som lege på Ringen rekreasjonshjem i Ringsaker.

Ragnhild Nissen og antroposofien

Etter noen omflakkende år med barna i utlandet der de oppholdt seg i Frankrike, Italia, Tyskland og Sveits, flyttet hun til Lillehammer. Der benyttet hun seg av sin arkitektkompetanse og tegnet sitt eget hus. I 1927 flyttet hun og de halvvoksne barna inn i Th. Lundesvei nr. 23. I Lillehammertida møtte hun Einar Lunde og ble introdusert for antroposofien, Rudolf Steiners åndsretning. Dette appellerte til henne og hun fant venner i dette miljøet, som ble viktige for henne også seinere i livet. Da hun kom tilbake til Mjøsområdet etter noen år i Oslo, var hun med og arrangerte sommerstevne for antroposofisk landsselskap i 1934 på Vea ved Moelv med 70 deltagere og Marie Steiner (enken etter Rudolf Steiner) på besøk. Hun satte også i gang studiesirkler i antroposofi dette året. I 1939 inviterte Nissen til nytt sommerstevne på Ringen rekreasjonshjem.

Etableringen av Ringen rekreasjonshjem

I 1932 etter 7 år i Lillehammer, flyttet hun inn til Oslo for at barna skulle få studere. Men bare året etterpå kom ideen om å etablere et rekreasjonshjem, og det var tilbake til Lillehammerområdet hun ønsket seg. I 1933 reiste Ragnhild Nissen og sønnen Roar rundt for å finne et sted å etablere et rekreasjonshjem – og de fant eiendommen Kjos i Ringsaker. Forpaktningsavtalen mellom Kristian Hjelt og Ragnhild Nissen er datert 4.juni 1934, og 21.september ble grunnsteinen lagt ned. Ragnhild Nissen bodde på Nedre Vea og fulgte opp byggesaken nøye. Bygget ble satt opp av byggmester Bernt Bye fra Brumunddal. På etterjulsvinteren blir bygget innredet. Hun tegnet møbler til gjesterommene som ble laget på Ring møbelfabrikk. Innredning til kjøkken, spisskammers og andre rom som måtte spesiallages, ble laget av O, Johansen Trevarefabrikk i Moelv etter hennes tegninger. Sommeren 1935 kunne hun åpne Ringen rekreasjonshjem.

Etter en utvidelse i 1937, som hun hadde kalkulert med allerede da hun startet planlegginga, vanskelige år under krigen, og et nytt byggetrinn i 1947, solgte Ragnhild Nissen Ringen i 1950.

"Gjennom virksomheten her på Ringen har vi kunnet gi mange mennesker noen gode dager, - kanskje nytt livsmot og nye krefter. Og selv har jeg hatt rike år, utvidet min menneskekunnskap og har fått en dypere forståelse av samhørigheten mellom menneskene" skrev Nissen selv da hun oppsummerte de første driftsårene.[3]

Referanser

  1. Byminner. Utg. Oslo museum. 1996. Digital versjonNettbiblioteket
  2. Øwrewall 2005, s. 6.
  3. Øvrewall 2005.

Kilder og litteratur