Riksrevisjonen

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Hopp til navigering Hopp til søk

Riksrevisjonen er en statlig institusjon som har som hovedoppgave å revidere regnskaper og oppgaveløsning i den statlige forvaltninga, for å forebygge feil og misligheter. Den ligger direkte under Stortinget.

Historie

I Grunnloven av 1814 ble det i § 75 k fastslått at Stortinget skulle oppnevne fem riksrevisorer. Dette kollegiet het fram til 1938 Statsrevisjonen, og fikk så dagens navn. Fra 1822 til 1918 hadde Norge også et eget revisjonsdepartement.

Under andre verdenskrig var Riksrevisjonen den eneste statlige institusjonen som ikke ble helt eller delvis nazifisert. Vidkun Quisling ville legge ned institusjonen, men at forskjellige grunner fikk den fortsette uforstyrra under Hans T.H. Lütkens ledelse.

Etter andre verdenskrig ble Riksrevisjonen oppfatta som mindre viktig enn tidligere. Flertallsregjeringene var lite interessert i å bli gått etter i sømmene, og opposisjonen hadde liten vilje til å bruke dette redskapet. Samtidig opplevde man en stagnering internt i etaten. I begynnelsen av 1970-åra ble Ingvaldsen-utvalget nedsatt for å vurdere Riksrevisjonens arbeid. Et hovedpoeng i utvalgets rapport var at Riksrevisjonen la altfor mye vekt på regnskapsteknisk revisjon og styringskontroll. Da rapporten ble behandla i Stortinget i 1977 fikk Riksrevisjonen allikevel fornya tillit. Dette sammenfalt med en overgang til at mindretallsregjeringer ble det vanlige, og dermed var det også større interesse for revisjonene blant stortingspolitikerne.

Da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite ble oppretta i 1993, styrka dette Riksrevisjonens muligheter til å få gjennomslag. Bjarne Mørk Eidem, som hadde lagt grunnlaget for etableringa av kontroll- og konstitusjonskomiteen, ble i 1990 riksrevisor og hadde dette embetet i femten år. Han utvikla Riksrevisjonen til et mer effektivt redskap, og åpna også opp overfor befolkninga gjennom faste pressekonferanser og en tydeligere medieprofil. Dette ble videreført av neste riksrevisor, Jørgen Kosmo.

Struktur og arbeidsmetoder

Institusjonen ledes av et kollegium med fem riksrevisorer, alle oppnevnt av Stortinget i henhold til Grunnlovens § 75 k. De oppnevnes for fire år av gangen, uten noen begrensning på hvor mange ganger de kan gjenoppnevnes. En av dem velges som leder, og er den som i dagligtale omtales som riksrevisor; strengt tatt er denne personen hovedrevisor.

Det er sju avdelinger: administrasjon, forvaltningsrevisjon (to avdelinger), støtte og utvikling og regnskapsrevisjon (tre avdelinger).

Hovedkontoret ligger i Oslo, og det er regionkontorer i seks andre byer. Det var per 2018 omkring 450 ansatte i Riksrevisjonen.

Når Riksrevisjonen reviderer en institusjon/etat samarbeider de tett med nøkkelpersoner der, og får tilgang til all informasjon. Revisjoner kan strekke seg over lang tid. I en del tilfeller har Riksrevisjonen blitt kritisert for å legge for stor vekt på detaljer, slik at en del føler at det oppstår et kontrollregime der man blir redd for å gjøre selv ubetydelige feil. Samtidig er det ingen tvil om at Riksrevisjonen bidrar til gjennomsiktighet i statlig sektor, og til at midler blir brukt på best mulig måte.

Mens Riksrevisjonens eksistens er hjemla i Grunnloven, er detaljene bestemt gjennom lov om Riksrevisjonen av 2004.

Hovedrevisorer

Litteratur og kilder