Rombaksbotn
Rombaksbotn (nordsamisk: Ruoppatbahta) er navnet på den innerste smale og rundt tre km lange delen av fjorden Rombaken i Narvik kommune, og strekker seg fra Sildvikodden inn til Rombakselvas munning i fjordbotnen. Ofotbanen har Rombak stasjon på fjellsiden på sørsiden av fjorden, 264,7 moh.
På 1500-tallet skal sjøsamer ha holdt til i dette området. På 1700-tallet ble det skilt ut jord til et gårdsbruk, og da engelskmennene kom hit for å starte bygging av transportveien var det to gårder i Rombaksbotn. Den ene av disse drev med gårdsdrift og en var fisker.
Men i den hektiske byggeperioden for Ofotbanen i årene 1898-1903 var det flere tusen rallare (anleggsarbeidere) som arbeidet i fjellene for å fullføre jernbanen, og det vokste det opp en lite bysamfunn her, med rundt 500 mennesker i 1900, og angivelig opp mot 700 mennesker på det meste. Folkene på de to opprinnelige gårdene drev sin virksomhet videre hele tiden mens det grodde opp et bysamfunn på området rundt gårdene.
I Rombaksbotn skal det ha vært opptil 70 små og store bygninger, og et yrende liv, med dampbåthavn, flere handelsmenn, hoteller, serveringssteder, skole, skomaker, skredder, snekker, urmaker, baker, samt fotograf. Det var post, toll, to politimenn og eget arrestlokale.
Da anleggstiden var over, ble Rombaksbotn igjen avfolket, noen bygninger ble flyttet til Narvik, flere bygninger brant ned. Tufter og rester av den midlertidige byen kan fortsatt sees, men flere av hustuftene ble revet vekk under en storflom i 1959 da jernbanefyllingen i Sørdalen brast og oversvømte Rombakselva.
Svarta Bjørn
Det er fra denne perioden den noe mytiske skikkelsen «Svarta Bjørn» skal stamme. Selv om kildene rundt henne er svært sprikende, kan det tyde på at hun var anleggskokka Anna Rebecka Hofstad, født 7. april 1878 på gården Skjellosen på Offersøy i Tjøtta, og vokst opp fra hun var fire år på Brattland i Utskarpen i nåværende Rana kommune.
Omstendighetene rundt hennes død er uklare, men skal ha dødd 19. september 1900, 22 år gammel, av tuberkulose, men også angivelig av skader hun skal ha fått i et slagsmål med en annen kokke, Maja Well om rallaren Ådals-Kalle. En del av historiene rundt henne er at en same ga henne navnet «Svarta Bjørn» på grunn av hennes styrke, hennes sorte hår og mørke øyne.
Svarta Bjørn har med årene blitt et symbol for Narvik, Ofotbanen og kvinnene som deltok i arbeidet med jernbanen.
Siden 1987 har Jernbanens Musikkorps i Narvik arrangert en årlig Svarta Bjørn-marsj som går langs Rallarveien fra Bjørnfjell eller Katterat og ned til Rombaksbotn.
Litteratur
- Bodil Dybevoll: Rallarvegen, Bjørnfjell - Rombaksbotn, nytnaturen.no, 17. januar 2017
- Jan-Erik Johansson: Rallarkockan Svarta Björn – Legend och verklighet; Rallarkyrkogården. Kiruna Rallarfesten 1999. ISBN 91-630-7958-5
- Nils A. Ytreberg: Svarta Bjørn (roman). Oslo 1954, siste utgave Aschehoug 2002. ISBN 9788203185816
- Legenden om Svarta Bjørn®, Vinterfestuka i Narvik