Rosemaling
Rosemaling er et navn på tradisjonell dekorativ maling i bondesamfunnet fra 1700-tallet og seinere. Den ble særlig utvikla i Hallingdal og Telemark, men også områder som Numedal, Setesdal, Vest-Agder og Valdres fikk en rik rosemalingstradisjon. Den består av rik rankeornamentikk basert på blomsterbarokkens svulmende roser og frukter. Fra 1740-åra begynte man å gå mot slankere og mer elegante former lånt fra regence og rokokko, og rundt 1750 kommer det pårvirkning fra louis-seize og noe senere empire og nyklassisisme. Man finner til tider figurer, men disse har liten betydning for rosemalinga. Målet er å fylle flater i en stil som er utvungen, med klare og kraftige farger. I begynnelsen ble rosemaling særlig brukt til dekorasjon av kister, ølboller og andre mindre gjenstander. Etterhvert begynte man også å dekorere senger og skaper, og fortsatte med vegger og tak.
Mange bygninger, både privatbygg og kirker, ble dekorert med rosemaling. Et eksempel er Rosekyrkja (Stordal gamle kyrkje) i Stordal kommune, som regnes som en av de mest dekorerte kirkene i Norge.
Den frie teknikken gjør at det i mindre grad enn i mange andre kunstarter utvikla seg individuelle stiler. Kunsthistorikere kan allikevel skille ut noen mestere. Blant de mest kjente er Ola Hansson, Thomas Luraas, Knut Mevasstul og Hans Glittenberg fra Telemark og Truge Gunhildgard, Kitil Rygg, Herbrand Sata og sistnevntes to sønner Niels og Embrik Bæra fra Hallingdal. Hallingdølen Truge Gunhildgard (omkr. 1699–omkr. 1760), som kom fra Ål, er forøvrig den tidligste rosemaleren vi kjenner navnet på.
I nyere tid har rosemaling inspirert mange kunstnere, og man finner den ofte på husflidsprodukter. Moderne rosemaling har en tendens til å imitere eldre mønstre, og har derfor ofte ikke det frie og utvungne preget som tradisjonell rosemaling gir, men det finnes også rosemalere som arbeider i den tradisjonelle teknikken.
Motiver fra rosemalinga går ofte igjen i bunader.
Regionale stiler
Man deler ofte rosemaling inn i stiler med navn etter områdene de kommer fra.
- Telemark: Motivene er normalt ikke symmetriske. Blomstene er uregelmessige og lite naturtro, med mye bladverk og kruseduller. Fargene er ofte gjennomskinnelige.
- Hallingdal: Hallingstilen har ofte en sentral blomst, ofte noe mer naturtro enn i Telemarkstilen, og dekoren slynger seg om denne blomsten. Motivene er oftest symmetriske, og fargene er dekkende. Det er ofte kraftige kontraster mellom fargene. Gjerne rød, mørk grønn eller blå-grå bakgrunn.
- Rogaland: Blomster dominerer, med mindre bladverk og kruseduller enn i andre stiler. Tette og dekkende farger på mørk bakgrunn.
- Os i Hordaland: Færre blomster og mer bladverk. Ofte geometriske former. Gjerne rød, svart eller hvit bakgrunn. Klare, men gjennomskinnelige farger.
- Valdres: Mer naturtro blomster enn andre stiler, ofte samla som buketter i vase. Ofte slanke blader, og mindre kruseduller. Oftest blå bakgrunn. Et spesielt trekk er at boller og tallerkner i Valdresstil kan ha tekst skrevet opp-ned langs kanten.
- Gudbrandsdalen: Inspirert av treskurd, med akantusranke som sentral motiv. Mer kruseduller og bladverk enn blomster. Tung skyggelegging. Mer figurscener enn i andre stiler.
- Vest-Agder: Ovale, symmetriske blomster. Ofte lyse farger på mørk bunn. Få farger, men kan bruke to fargetoner i bladverket for skyggeeffekt.
- Romsdal: Ofte urner med blomster, dyr og enkle kruseduller. Mørk bakgrunn.
- Nordmøre: Ofte apotekerurner med revebjeller og andre urter. Tydelige, ofte breie, strøk. Bakgrunnsfargen er gjerne mørk eller en klar grønn- eller blåfarge.
- Viksdalen: Sirlig utforma S'er eller fletta spiraler. Ofte rustrød, koboltblå, sort eller trehvit bakgrunn.
- Setesdal: Variant av Telemarksstilen, som også har fått sterk innflytelse fra Vest-Agderstilen.
Galleri
Ølbolle fra Bygland i Setesdal. Malt av Eivind Torkjelson Lande i 1809.Foto: Haakon Michael Harriss / Norsk Folkemuseum
Kilder
- Rosemaling i Store norske leksikon
- Rosemaling på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Ellingsgard, Nils: Norsk rosemåling: dekorativ måling i folkekunsten. Utg. Samlaget. Oslo. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket