Ruth Reese

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den afrikansk-amerikanske sangeren Ruth Reese, kjent fra det afrikanske artistmiljøet i Oslo.
Foto: Klaus Forbregd / NTNU (1959)

Ruth Ann Reese (født 10. mars 1921 i Alabama, USA, død 25. oktober 1990 i Oslo) var en afroamerikansk sanger, skribent og antirasistisk aktivist. Hun bidro blant annet til å gjøre nordmenn kjent med spirituals, som hun la stor vekt på å synge på autentisk måte i stedet for å tilpasse dem til et europeisk publikum som mange andre artister valgte å gjøre. Hun var en rollemodell og «Grand Old Lady» i det afrikanske artistmiljøet i Oslo. Reese var dessuten en utrettelig forkjemper for borgerrettighetsbevegelsen i det rase-segregerte USA, og hun gjorde en betydelig innsats i solidaritetsarbeidet for kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika.

I november 2022 setter Nordic Black Theatre opp Give me A Crown, en teaterforestilling om Reese. Forestillingen er en del av Nordic Black Theatres 30-års jubileumsfeiring. Stykket er skrevet av Michelle Tisdel, og Ruth Reese spilles av Nosizwe Baqwa.[1]

Afroamerikansk bakgrunn

Ruth Reese var født på det lille stedet Hayneville i Alabama, der familien eide og drev en liten gård. Foreldrene var William Reese og hustru Sarah Hunter. Ruth vokste opp i en tid der en lovhjemlet raseundertrykking (segregering under de såkalte «Jim Crow»-lovene) prega livene til afroamerikanere. Raseskillepolitikken artet seg som et terrorregime overfor den svarte befolkningen. Ruths mor opplevde som småbarn at to eldre brødre ble lynsjet, angivelig fordi de hadde forlangt utbetalt lønn for tre ukers arbeid hos en hvit arbeidsgiver.[2] Ruth Reese forteller sjøl:

«Jeg husker at når mor fortalte oss denne historien, så det ut som om hun hadde glemt at vi var tilstede. Mens vi så på hennes sørgmodige, bitre ansikt, kunne vi høre mobben, se røken, lukte brent kjøtt, og vi svor på at når vi ble voksne skulle vi drepe alle hvite mennesker i verden.»

I 1920-åra flytta først faren (1923) og så moren og barna til Chicago, hvor familien bodde i en afroamerikansk getto. Faren døde et par år etter dette, og moren arbeidet som vaskehjelp o.l., samtidig som barna bidro med inntekter fra småjobber etter hvert som de ble store nok til det. Ruth skriver om sin eldste bror at han gav opp sin drøm om utdannelse for å bidra til familieunderholdet.

Kunstneren

På tross av de mange hindre som lå i veien for en afroamerikansk kvinne kom Ruth seg gjennom en høyere utdanning, og tok lærereksamen. Hun fulgte opp dette med en bachelorgrad i musikkundervisning ved Northwestern University i Illinois. Etter å ha fått klassisk sangerutdanning i New York og London debuterte hun som operasanger i 1949 og som konsertsanger i Paris i 1953. Etter å turnert både i Europa og Midtøsten bosatte hun seg i Norge i 1960. To år senere ble hun gift med bokhandler Paul Shetelig fra Oslo. Selv om hun ofte omtales som den første afrikanske eller afroamerikanske artisten i Norge, var hun tolv år for sent ute. Anne Brown, gift med skihopperen Thorleif Schjelderup, bosatte seg i Oslo allerede i 1948 og ble hedra med flere priser for sin sang i løpet av 1950-åra.

Ruth Reeses plass på Grünerløkka ble oppkalt etter Reese i 2012.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Som sanger framførte hun både klassiske sanger og spirituals. Blant afro-amerikanske artister som framførte spirituals i Europa var det vanlig å synge dem med en «ren» tone. Men slike sanger bryter med de skalaer som tradisjonelt brukes i Europa, fordi de er skapt som en blanding av amerikansk/europeisk og afrikansk musikk. Framføringen krever også at det legges følelser i sangen, noe som gjør det vanskelig å framføre dem på autentisk vis dersom man ikke fullt ut forstår bakgrunnen for sangene. Sammenlignet med gospel- og bluespionerer som Bessie Smith og Mahalia Jackson hørtes Reese allikevel mer innøvd ut i sine tolkninger, et resultat av at hun i motsetning til dem hadde blitt utdanna i klassisk sang. Like fullt, Reese introduserte afroamerikansk musikk for mange nordmenn som aldri tidligere hadde hørt det framført med en slik autentisitet og intensitet. Hun hadde et stort antall turneer og opptredener rundt om i Norge, mange av dem i kirker.

I sine siste år samarbeida hun mye med Kristin Asbjørnsen, som arva hennes store note- og innspillingsarkiv med spirituals og annen afroamerikansk musikk. Asbjørsen starta gruppa Dadafon for å videreføre Reeses arbeid.

Antirasisten

Reese ble en aktiv skribent i norske aviser og tidsskrifter, og hun stilte også opp i radio med kåserier og som programleder. Blant programmene hun sto bak var De amerikanske negrenes musikkhistorie, Jesu liv i Negro Spirituals, Pride of Black Dreams, Kvinder selv stod op at stræve og Cabaret Nostalgi. I 1972 samla hun mange av sine tanker og opplevelser i boka Lang svart vei, som gir en innføring i spirituals og den amerikanske borgerrettskampen. Hun presenterte også et førtitalls sentrale afroamerikanere i boka, fra 1700-tallets foregangspersoner for afroamerikansk identitetsfølelse og rettighetskamp til Martin Luther King som hadde blitt drept bare få år tidligere, og som hun hadde stiftet personlig bekjentskap med da han mottok Nobels fredspris i Oslo i 1964.

Da Det norske Studentersamfund og Norsk studentsamband fra 1959 fikk i stand støtteordninger for svart, sørafrikansk ungdom som ville studere i Norge, organiserte Reese en svært vellykket «Kunstneraften» på Saga Kino den 3. oktober 1959. Hun arbeidet aktivt for antiapartheid-komiteer og organisasjoner som NAMA (Norsk aksjon mot apartheid) og Krisefondet for Sør-Afrika som fra 1967 ble samlet i Fellesrådet for det sørlige Afrika.[3]

Den 20. januar 1960 holdt Reese et foredrag med tittelen «Rasehat og demokrati» i Universitetets aula. Det ble etterfulgt av en foredragsturne i samarbeid med bl.a. Folkeakademiet, en turne som omfattet 14 fylker, derav 38 foredrag bare i Rogaland.

Da Det norske Studentersamfund feiret sitt 150–årsjubileum 2. oktober 1963, ble Reese tildelt den ene av de 12 medaljene som da ble utdelt til kulturpersonligheter som hadde bidratt vesentlig til studentersamfunnets virke. Hennes antirasistiske arbeid var hovedbegrunnelsen for tildelingen. [4]

Ruth Reese deltok blant annet også i å danne Foreign Women's Group i 1979. Dette var en forløper til MiRA-senteret. I 1985 var hun med på å danne teatergruppa Artists for Liberation sammen med blant annet Cliff Moustache.

Ruth Reese og mannen Paul Shetelig er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

I oktober 1990 ble Ruth Reese utnevnt til SOS Rasismes første æresmedlem. Dette skjedde under en konsert på kulturhuset Slurpen i Lakkegata. Hun mottok utmerkelsen, men kollapset med et hjerteinfarkt da hun skulle holde takketalen. Til tross for at det var lege til stede, sto livet ikke til å redde.[5]

Stiftelsen Kultur mot rasisme deler årlig ut The Ruth Reese Foundation Award. På Grünerløkka ble Reese i 2012 hedra da plassen foran Schous bryggeri fikk navnet Ruth Reeses plass.

Referanser

  1. ↑ Oslo World: «Ruth Reese - Give me a Crown».
  2. ↑ Reese, R. 1985 s. 79–80.
  3. ↑ Reese, R. 1985 s. 150–152. Jf. Kroglund, N.D. 1999 s. 13-16.
  4. ↑ Reese, R. 1985 s. 150–152154–155.
  5. ↑ Opplevd av Chris Nyborg, som var tilstede under konserten på Slurpen.

Kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Ruth_Reese&oldid=1780697»