Sagalitteratur
Sagalitteratur er en betegnelse på den norrøne, episke prosalitteraturen fra middelalderen. Opprinnelig ble ordet brukt både om muntlig og skriftlig overlevering, og man opererte også med kategoriene sann-saga og lygi-saga, det vil si historiefortelling og fiksjon. Grensene mellom disse kategoriene kunne være flytende. Mye av sagalitteraturen har høy litterær verdi. De skriftlige sagaene er begrensa i tid til perioden ca. 1160 til 1400, men muntlige sagaer må ha eksistert før dette, for det synes tydelig at deler av de sagaene som tar for seg tida før 1160 er basert på eldre overleveringer. Hoveddelen av sagaene er av islandsk opphav, men enkelte ble skrevet i Norge. Det finnes også en svensk sagatradisjon.
Sagene deles gjerne inn i flere undergrupper:
- Kongesagaene om norske og danske konger
- Islendingesagaer om stormenn på Island
- Ættesagaer om islandske ætter
- Biskopssagaer om de islandske biskopene
- Oversatte sagaer, gjerne helgenbiografier, ridderlegender og heltesagn
Det finnes også en inndeling i tidsbolker:
- Oldtidssagaer om fjern fortid, godt utenfor manns minne
- Fortidssagaer om nærere fortid, gjerne innenfor manns minne eller bare en generasjon unna
- Samtidssagaer som skrives mens hendelser pågår eller svært kort tid etter
Fra Sverres saga og utover var de norske kongesagaene samtidssagaer. Biskopssagaene er også ofte samtidssagaer.
Store deler av de skaldekvadene som er bevart har blitt overlevert gjennom sitater i sagaene.
Sagaene som kilder
Sagene er viktige, og ofte de eneste, kilder til Norges historie i vikingtida og middelalderen. De er problematiske kilder, der man som hovedregel må ta forbehold dersom opplysninger ikke kan bekreftes fra andre typer kilder, f.eks. diplom eller arkeologiske funn. Hver enkelt opplysning og hver enkelt saga må vurderes for seg, men det er enkelte generelle kommentarer som kan knyttes til dem. At en opplysning er gitt i flere sagaer kan være interessant, men man må da ha klart for seg hvordan sagaene har påvirket hverandre. Det synes for eksempel klart at både Snorre Sturlasson og forfatteren av Fagrskinna kjente innholdet Morkinskinna. En opplysning som opptrer i alle tre sagaer kan derfor være henta fra Morkinskinna, uten at det av dette framgår om den er sann eller ikke. En opplysning som ikke opptrer alle steder er heller ikke nødvendigvis usann; det kan ligge politiske motiver bak utelatelsen, eller det kan hende at ikke alle sagaforfatterne hadde fått den med seg.
For de oldtidssagaenes del er det tydelig at det er en sammenblanding mellom historie og myte. Disse er derfor svært usikre som kilder. Det man kan få ut av dem med en rimelig grad av sikkerhet er navn på konger, omtrentlige områder hvor de har oppholdt seg og et generelt overblikk over perioden de levde i.
Fortidssagaene har sterkere preg av å være historieskrivning, men det er også klart at det ofte ble brukt litterære virkemidler. Deler av fortidssagaene heller mer til å være historiske romaner enn historiebøker, og må behandles deretter. Fordi hendelsene kan ligge forholdsvis nær i tid oppstår det også tilfeller hvor man aner at det ligger politiske motiver bak å framstille noe på en visse måte, for eksempel for å styrke et fraksjon i samfunnet ved å tegne et positivt bilde av forfedrene.
Samtidssagaene er i mye sterkere grad påvirket av politiske motiver. Første del av Sverres saga ble skrevet med Sverre nærmest hengende over skulderen, og var delvis diktert av kongen selv. Med tanke på hans ry skulle det sterke nerver til for at en forfatter ville våge å trosse ham.
Kronologien i sagaene kan tidvis være forvirrene. Henedelser kommer ikke nødvendigvis lineært, og dateringer som er oppgitt kan være uklare. I enkelte tilfeller oppgis det absolutte dateringer som ikke stemmer overens med andre kilder; i enkelte tilfeller stemmer de heller ikke med kronologien i sagaen de står i. Alle dateringer bør derfor regnes som omtrentlige dersom de ikke kan bekreftes av en annen kilde, eller dersom de åpenbart stemmer med kronologien. Her vil sagaer som er skrevet nær hendelsene klart være tryggere å forholde seg til.
Kilder
- Saga i Store norske leksikon