Setring i Trøndelag

Setring i Trøndelag. I Norge har det vært setring i lange tider, trolig like lenge som jordbruket tok til i landet. Både i vikingetiden og i middelalderen var setring kjent. Olav den Hellige overnattet i et sel i Valldal da han i 1029 var på vei til Gardarike(Hugdahl,1998). Tufter etter setre er blitt funnet i den norske fjellheimen fra år 600-800 e. Kr. Rundt 1850 var det ca. 50000 setre i drift i Norge. Hundre år senere var tallet 20000. Tallene for 1992 viste 2500 setre i vanlig bruk. Formålet med setringen har hele tiden vært å verne om jorda hjemme på gården, og utnytte utmarksressursene.

Frostatingloven skriver at setrene kunne ligge både i allmenningen og innanstavs(innafor merket, alstå staven) mellom utmarka på gården og allmenningen. Landsloven sa at alle som vil kunne ta seg seter i allmenningen og være der om sommeren(Trøndelags Historie, 2005).

Setringens utbredelse

En mann med navn Heramb reiste rundt i Trøndelag i 1811. Han fikk vite at i de fleste bygder var det vanlig med seter. De fleste kyrne ble med på setra. I Fosen og på Frosta var det det sjelden at man hadde seter. Dette henger sammen med beliggenhet, topografi og naturlige frodigheten på disse stedene. Det var ikke det samme behovet for å ha seter. Noen få gårder på Frosta leide seg sommerbeite på den andre siden av Trondheimsfjorden i Leksvika. Langs kysten av Trøndelag var det sjelden at gårdsbrukene drev med setring. På Ytre-Vikna i Nord-Trøndelag, hendte de at de flyttet husdyra til andre øyer for å nyttiggjøre seg vegetasjon der. Borgan på Ytre-Vikna, som er en øy, der flyttet de husdyra til Kalvøya for å beite der. Et viktig ledd for å skaffe til veie mer beite var å drive med lyngbrenning på våren. Vitenskapsmuseet, NTNU har drevet med lyngbrenning på Kalvøya i de siste tiårene som et ledd i å skaffe økt kunnskap om vegetasjonens respons på lyngbrenningen. På Oppdal hadde de rikelig med utmarksbeite, og de hadde seter like ved gården. Kvaliteten på beite er så godt på Oppdal at det gir både mer melk og kyrne er større en andre steder. I Orkdal økte innmarka så mye i utbredelse at det gikk på bekostning av utmarka. For Melhus er setringen av relativ ny dato enkelte steder og matrikelen fra 1723 som tok med setre, bekrefter dette. Fra rundt 1850 ble det mer vanlig med setre i Melhus, og bøndene kjøpte opp eiendommer for dette formålet. Tufter av setre kan bekrefte at det har vært variasjon også i en kommune hvor utbredt setring har vært gjennom tidene. Et økt folketall i byene, førte til økt rift om utmarksresursene slik at setre ble gårdsbruk enkelte steder, og setrene ble anlagt lengre borte fra gården.