Skaugumsåsen naturreservat

Skaugumsåsen naturreservat i Asker består av to sammenhengende reservater, et edelløvskogsreservat (Skaugumsåsen naturreservat) og et barskogsreservat (Nordre Skaugumsåsen naturreservat). Edelløvskogsreservatet ble opprettet ved kgl. res. 17. sept. 1982 og omfatter 247 dekar; barskogsreservatet ble opprettet ved kgl. res. 13. des. 2002 og omfatter 1098 dekar.

Skaugumsåsen naturreservat

Naturreservatet ligger i Skaugumsåsens sørvendte skråning og grenser i nord til Nordre Skaugumsåsen naturreservat og i sør til Semsvannet landskapsvernområde. Formålet med fredningen er å bevare et av landets fineste eksempler på en stabil utforming av skogtypen alm-lindskog, med tilhørende markvegetasjon og dyreliv. Nederst i åsen finnes kalk- og skiferbergarter fra kambrosilurprioden i den geologiske historien, etterfulgt av sandstein fra overgangen mellom karbon- og permtiden. Over dette finnes først basaltlava, så rombeporfyrlava fra permtiden.

I edelløvskogens optimale del danner fin storvokst lind tette grupper sammen med lønn og alm. I urene kan lind danne rene partier, men gran forekommer hvor ura er stabil. Feltsjiktet har arter som malurt, blodstorkenebb og blankstorknebb. Det er få spor av påvirkning i skogen. Området er et svært godt eksempel på en edelløvskog i klimaksfase. Sammen med Nordre Skaugumsåsen naturreservat er området velegnet for beskrivelse av sammenhengen mellom, geologi, terreng og vegetasjon.

Nordre Skaugumsåsen naturreservat

Naturreservatet ligger i den sørøstre delen av topplatået på Skaugumsåsen. I sør og øst grenser området mot bratte stup med edelløvskog i Skaugumsåsen naturreservat, og reservatet ligger i tilknytning til Semsvannet landskapsvernområde og nær Hagahogget naturreservat. En rekke små sprekkedaler skjærer seg inn fra stupkanten. For øvrig er terrenget lett kupert. Berggrunnen på platået består i hovedsak av rombeporfyr.

Formålet med fredningen er å bevare et skogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Området er variert og med rikt biologisk mangfold. Den vanligste barskogstypen er lågurtgranskog med et variert og artsrikt innhold av urter og busker, og hvor leddved og hassel er vanlig. I nordhellingene er det innslag av storbregnegranskog. På høydedrag vokser nøysom blåbærgranskog med dominans av smyle og blåbær. Svartorsumpskog opptrer som fragmenter. Det finnes noen gamle, sterkt mosegrodde almkaller og uvanlig store seljer. Deler av arealet utgjør overgangssoner mot edelløvskogen. Lind vokser på tørre knauser, i gunstig eksponerte skråninger og i overgangen mellom barskog og edelløvskog ut mot stupene. I deler av området er skogen stort sett i aldersfase uten spor av hogstinngrep. Fuglefaunaen i området er meget rik.