Skillingstrykk
Skillingstrykk er små trykksaker som ble solgt for en billig penge. Ofte besto de bare av et bretta papirark. De inneholdt forskjellige slags tekster, men spesielt vanlig er skillingsvisene. Disse kunne omhandle alle slags temaer, og tok ofte for seg aktuelle hendelser. Visene kunne synges etter kjente melodier, og ble dermed et ledd i en form for nyhetsformidling.
De eldste norske skillingstrykkene går tilbake til 1600-tallet. Virkelig stort omfang fikk de rundt midten av 1800-tallet, og de var i produksjon fram til rundt 1910-åra. En del skrev sine egne trykk og fikk dem produsert hos en lokal trykker. Andre produserte for forlag, som kunne produsere trykkene i forholdsvis store opplag, og spre dem rundt i landet. Det var gjerne betydelige rabatter for de som ville selge trykk på gater og torg. Mange omreisende kramkarer tok også med seg trykk; det var alltid populært med påfyll fra andre deler av landet. Skillingstrykkene nådde også ut til landsbygda, der aviser var sjeldnere å oppdrive.
Som historisk kilde er skillingstrykkene viktige på flere måter. De dokumenterer en folkelig musikkhistorie, og de gir også innsikt i sosial- og kulturhistorie.
Skillingsvise som begrep
Begrepet 'skillingsvise' betydde opprinnelig ei vise som ble formidla på skillingstrykk. Senere fikk det også en annen betydning, ei trist og nokså lang vise som gjerne tok for seg aktuelle ting. Det er derfor ikke slik at alle tekster som er kjent som skillingsviser har vært utgitt som skillingstrykk. For eksempel har en av de mest kjente skillingsvisene, «i en sal på hospitalet», den om den stakkars, brystsvake piken, ikke blitt gjenfunnet som skillingstrykk. Den er et eksempel på at tradisjonen med denne type viser fortsatte også etter at skillingstrykkene gikk av moten, og at ordet fikk en ny betydning.