Snøskred i Langvassdalen
Snøskredtragedien i Langvassdalen i Kvæfjord kommune den 6. og 7. mars 1956 førte til at fem av seks mennesker i samme familie omkom. Denne tragedien nær druknet i ei større ulykke som skjedde i Sigerfjord natt til 7. mars, der 14 mennesker og flere hus ble feid på havet.
«Snøvinteren» 1956 lavet det ned med mengder av snø fra tidlig på høsten. På Forøysæter 8. desember 1955 måtte familien Liv og Ole Antonsen rømme fra huset da skredet gikk som feide med seg bislaget, uthuset og i tillegg slo inn begge lem-dørene på fjøset slik at den ble fylt med snø. Samme dag gikk det flere store skred fra Forøysæter til Gombogen, som feide både trær og telefonstolper på havet. Fjorden var full av snøsørpe og trær helt ut til Forøya. Det tok sju døgn før man klarte å åpne vegen igjen - med bulldoser.
Skredet tok 5
I Langvassdalen ble disse revet bort med snømassene: Arne Kibsgård 49 år, Mary Kibsgård 42 år, og deres to barn Marie 13 år og Alf 15 år, samt enkefru Kristine Johnsen 74 år, som bodde i en liten heim ved siden av Kibsgårds.
Skredflykninger
Bygdene i Gullesfjord og Langvassdal ble sterkt preget av disse hendelsene, ikke minst var man redd for å sende barna på skolen på Flesnes. Liv og Ole Antonsen og fem av barna fikk husrom hos gode naboer og slekt i denne tiden, men 9-årige Oddvar ble evakuert til besteforeldrene Konstanse og Hans Antonsen i «Dalen». Oddvar og de andres tante Mary hadde og invitert noen til å komme til dem for å bo. «Ja, for her går det ikke snøskred».
6. mars 1956 var også en dag med tette snøbyger, dårlig vær og sterk vind. Eldste-datter Anne-Martha Kibsgård, som var 17 år gikk på handelsskole i Sigerfjord. Hun var så flink med regning, som de sa på den tiden. Anne-Martha bodde hos Aud og Ole Berthinussen på Kjerringnes, litt nord for Sigerfjord. Hun hadde insistert på å ville reise hjem den ettermiddagen, men de ville ikke la henne reise fordi det var så dårlig vær og at det derfor var vanskelig med å komme seg imellom med buss. Dette reddet trolig livet til Anne-Martha.
Dro hjem og omkom
Som andre ungdommer på den tiden måtte også 15-årige Alf tidlig bidra til livets opphold. Han var på Forøysæter og hjalp Harald Nilsen med garnfiske på Gullesfjorden. På grunn av det dårlige været ville Svanhild og Harald Nilsen at Alf skulle overnatte hos dem, men han skulle absolutt fare de 4-5 kilometrene heim denne ettermiddagen, det ble Alf sin siste reise. Vel heime gikk Alf og mor Marie til bestemor Halfrid og bestefar Leonard Bendiksen, som bodde like ved. Der hadde de hatt en lang prat om snøskredfaren og viste tydelig at de var engstelige. «Kunne det være skredfare der de bodde?» Bestefar Leonhard hadde ikke kjennskap til snøskred i området, og han hadde heller ikke hørt om det fra eldre beboere i Langvassdalen. Men han ba dem komme og overnatte hos dem hvis de følte seg utrygge. Det ble dessverre ikke slik.
Bekymring
Alle; unge som gamle i disse to bygdelaga var engstelige. Tankene kretset om de store snømengdene som hadde lavet ned. Så var det jo snøskredet på Forøysæter hos tante Liv, som satt i erindringen enda; der skredet gikk for bare 3 måneder siden. Dette skredet hadde skadet huset slik at det ikke var tilrådelig å bo der. I tillegg hadde det jo også gått mange skred like før jul i Pøyla og på Gambog-landet.
Den trofaste Ivar Aronsen med lastebilen, som brøytet vegen fra Holand og fram til Nordlandsgrensa, var også ute med plogen denne uværsdagen. Han hadde en krevende jobb, og ved slike værforhold var vegvokter Nils Nilsen med for å hjelpe til hvis noe inntraff. De var nå på tur mot Langvassdalen, og med de store brøyteskavler var det viktig å holde høy fart med spiss-plogen, for å få kastet snøen over de høye brøyteskavlene.
Plutselig sto en ca. 2 meter høye vegg av snø foran dem. Ivar kjørte inn i skredet med en slik fart at det ikke var mulig å komme seg løs. Plogen sto låst fast inne i det sammenpakkede skredet. Til slutt klarte de å grave seg inn mot festene for plogen, slik at de fikk løsnet plogen fra bilen. De konstaterte at begge husene var tatt av skredet, og skjønte straks at det ikke var mulig for dem å utrette noe redning i mørket uten nødvendig utstyr. Det var ikke annen mulighet enn å rygge lastebilen de 3 km til Langvassbukt og Forøysæter, for her var ingen muligheter til å snu bilen. Vel framme fikk de varslet om katastrofen via telefon og vekket folk i området som kunne dra til dalen for å leite etter overlevende.
Bygda rykket ut
Etter kort tid var flere mann på vei til dalen, deriblant Karl Evensen (Kalle). Han var heime på «perm» fra førstegangstjenesten i sanitetstroppen på Setermoen. Sammen med sin far Torleif Evensen fikk de hesten «Lenda» gjort klar med slede, noe graveutstyr og de lys man hadde å rå over, som på den tida var petromax. Den var en god lyskilde på den tiden. Kalle var engstelig. Han håpte at det ikke skulle være han som fant eventuelle døde personer, ja - for her kunne ikke mange ha overlevd, slik det så ut.
15 mann med snøskuffer kom og grov seg igjennom skredet. De var nok kjent med at det kunne gå skred like vest for Skjellskaret, men tok sjansen og kom seg fram til ulykkesstedet. De hadde for lite lys med seg og sendte en kar som het Vidar på ski, lenger inn i dalen, til de to gårdene hos Sverre Rinaldo og Hans Antonsen ved «Lille-vannet» for å få mer hjelp og lys.
Bestefar Hans
Oddvar Antonsen som altså bodde hos besteforeldrene Konstanse og Hans, som også hadde den 14 år gamle Ivar Botn og hans mor Johanna Nilsen, som var bestefar Hans` søster boende hos seg. Johanna hjalp til med husarbeide for Konstanse. De to guttene, Ivar og Oddvar lå på kjøkkenloftet. De bråvåknet av bankinga med skistav mot stuevinduet, og et høyt rop. Klokka kunne være rundt to - tre om natta. «Hans, du må stå opp! Det har gått skre` hos ho Marry». Barna opp i en fart. Ivars mor fikk panikk og ropte og skrek at det kunne gå skred her og. Denne hendelsen har brent seg inn i guttenes hukommelse. Bestefar Hans prøvde å roe henne ned, til slutt fiket han til henne få å få henne rolig, det hjalp.
Bestefar Hans kledde seg og tok ut i det ufyselige været med lys og snøskuff. For barna og kvinnene ble det en forferdelig lang tid å vente: «Har noen reddet livet, eller ikke?»
Leiting
Karl Evensen var i full gang med å grave, de hadde fordelt seg nedenfor der huset hadde stått, litt av kjellermuren sto igjen. Huset var bygget av betong. Det lå betongblokker ned til vannet der isen var knust av betong og trykket fra raset. Men det lå trær som var revet opp med rota, stein og jordmasser som skredet hadde feid med seg i en bredde på ca. 100-150 meter. Skredet hadde gått over vatnet og opp på andre sida. Bestefar Hans hadde skrittet opp og beregnet at den nådde ca. 70-80 meter opp på andre sida av vatnet. Loftetasjen på Kristine Johnsens hus var feid langt utpå Langvatnet. Resten av huset lå i ytterkant av skredet, nedenfor veien. Det må ha vært lufttrykket som hadde feid tak og loftetasje ut på isen.
Vanskelig arbeid
Snøskredet var ca. 2 meter dypt med tettpakket, tung snø. Og i det dårlige været gikk letearbeidet seint, med sterk vind og snødrev. Utover dagen den 7. mars kom flere til. Den første som ble funnet var Arne Kibsgård. Han hadde fått kraftig medfart og døde nok momentant i møte med betongblokkene. Kalle tror klokka kunne være mellom 9 og 10. Plutselig kjente Kalle at det ble et søkk i snøen. Det ble sånn at det var han som traff på Marie og Alf. Begge to bar preg av å ha levd en stund i raset. Hendelsen har brent seg fast hos Kalle. Han har snakket en god del om dette: Det var gått alt for lang tid til før de ble funnet. Mary ble funnet like etter, hun hadde fått en del av teglsteinspipa over seg, og fikk trolig en momentan død.
Anne-Martha får beskjed
Tidlig formiddag 7. mars, fikk Aud og Ole Berthinussen beskjed via telefon om om skredulykka i Langvassdalen der huset til familien Kibsgård var tatt av snøskred: Hele familien til Anne-Martha, begge foreldrene og hennes to yngste søsken var tatt av skredet, samt nabohuset til Kristine Johnsen. Det var naturligvis en forferdelig beskjed å få. Anne-Martha, Aud og Ole tok seg til fots til dalen. De var også informert om den alvorlige skredulykken mellom Sigerfjord og Breines. Denne måtte de ta seg over på tur til Bestefar Leonard Bendiksen, foreldrene til Aud og besteforeldre til Anne-Martha, som bodde like ved ulykken. Det ble en forferdelig opplevelse å se de enorme kreftene som hadde feid flere hus på havet. Mannskapene holdt fortsatt på med leitinga etter overlevende og omkomne. Hva ville møte dem når de kom fram til Langvassdalen?
Flere leitemannskaper
Utpå ettermiddagen kom det soldater fra 3. Bataljon i Åsegarden leir ved Harstad for å delta i leitinga. Kristine Johnsen ble funnet av Hans Kristian Johansen Bømark ca. kl. 18. Hun ble funnet i vannkanten, og ved siden av henne lå klokka som var stoppet på kl. 2305 den 6. mars.
Avskjed
De omkomne ble bragt til Leonard Bendiksens låve, og kister ble rekvirert av Kvæfjord kommune på Borkenes. Dagen etter møtte helsesøster og sykepleiere fra kommunen, de tok seg av de omkomne, og fikk lagt dem i kistene. Kistene ble stående på fjøslemmen fram til begravelsen fant sted 16. mars. Sogneprest Berg Rolness holdt bisettelsen nedenfor Leonards hus. Da sto kistene like nedenfor trappa og folk sto på begge sider av trappa. Herfra ble kistene fraktet til Forøysæter der ferga «Tjeldsund 1» hadde lagt til. Ferga ble benyttet til transport av hele begravelsesfølget. Om bord sto lastebilen til Ivar Aronsen med kistene lastet opp på lasteplanet.
Gullesfjorden var for det meste isolert av de store snømengdene. På Flesnes ble kistene satt inn i gymnastikksalen på skolen, der lærer Hans W. Hov og Berg Rolness holt tale før kistene ble fraktet til Flesnes gravlund.
Livet må gå videre
Anne-Martha flyttet etter hvert til sin tante Ruth Nilsen på Utstrand ved Borkenes. Hun klarte ikke å fullføre handelsskolen etter den grufulle opplevelsen med så brått å miste mor, far og sine to minste-søsken. Anne-Martha traff etter hvert sin mann Øyvind Markussen og har siden bodd på Dale. Hennes eldste søsken, Arnulf, Erna, Kåre og Hedly var alle flyttet ut av hjemmet i dalen før ulykken. Kjellermuren som ble stående igjen etter skredet 6. mars 1956 er som et minnesmerke om denne tragedien. Men når Hålogalandsveien blir en realitet vil den nok bli fjernet.
Kilder
- Oddvar Antonsen: Den store snøskredulykken i Langvassdalen -
- Oddvar Antonsen har hentet litt fra Kvæfjord Bygdebok bind 1, og hatt samtaler med Anne-Martha, Ivar Botn, Karl Evensen, og Ada og Reidar Aronsen.