 I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
Historien til telegrafverket i Harstad begynner 14 år etter at Det Norske Telegrafvæsen i 1855 startet å bygge ut et riksdekkende telegraflinjenett. Da ble Sandtorg koplet til som den første stasjonen i Trondenes kommune. Og 16. september 1873 ble det sendt ut et sirkulære til Harstads befolkning med følgende tekst: «I morgen aabnes en telegrafstation av 3die klasse i Harstad». Harstad betydde Harstadhamn, som på denne tiden var kommunens tingsted. Dermed kunne folk gå innom stasjonen i Jacob Dinesens hus og sende sine telegrammer ved at man dikterte teksten eller skrev den på et eget formular. Man betalte en avgift som varierte med antall ord og avstand til mottakeren. Beskjeden ble så sendt til mottakerstasjonen, der telegrammet ble skrevet ut og levert til adressaten via post, telefon eller bud.
Dinesens svigersønn, Christian Fredrik Bergfeldt Jæger (1844-1910) ble den første telegrafbestyreren. At behovet for denne moderne formen for telekommunikasjon var til stede i Harstad, viser trafikken fra det første driftsåret 1874 da det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402. Da kommunenes tingsted ble flyttet fra Harstadhamn til Harstadsjøen i 1883, fulgte telegrafen med og ble først etablert i Jægers hus (populært kalt «Jægersberg» – senere kjent som Kristian Strøms gård i Strandgata).
Med den nyvinningen som den landsomfattende telegrafforbindelsen var, kunne man formidle kontakt og nyheter på timen. Dette ga i sin tur muligheter for å spre nyheter til lokale nyhetsaviser som dukket opp i kjølvannet av teletjenesten. Også for handelnæringen betydde telegrafen et stort fremskritt.
Les mer …
Sevald Lund (født 11. april 1852 i Skjåk i Gudbrandsdalen, død 8. juli 1925 i Kasfjord i daværende Trondenes kommune) var skomaker, smed og bonde. Han flyttet til Nord-Norge i ung alder, som så mange andre fra fjell- og dalbygdene på Østlandet på 1800-tallet. I Kasfjord ble han kjent som en foregangsmann i landbruket.Sevald Lund var sønn av Per Sevaldsen Skriden fra Lundagrenda i Skjåk (f. 1816) og hustru Marit Jonsdatter Storbråten fra grenda Bråtå i samme bygda (f. 1826). Per og Marit var brukere på plassen Skriden (Skriu) under garden Tøfte. Per var født som nummer tre av åtte barn (alle sønner) av gardbrukerparet i Nord, Sevald Sevaldsen (1786-1876) og Marit Toresdatter (f. 1792).Sevald gikk i skomakerlære, og flyttet etter han var gift til Hamn i Senja. I Hamn var det gruvedrift etter nikkelmalm i årene 1870-1880. Det var flere hundre mann i arbeide der i denne tiden. Sevald var spesialist på å sy sjøstøvler av lær, i tillegg var han en flink smed. Les mer …
 Vegbestyrer Marius Holst. Marius Holst (født 1. juni 1850 i Tolga i Østerdalen, død 1924) var vegbestyrer for Troms og Finnmark. Han ble gift 1901 med Ragna Siwers.
Holst hadde sin utdannelse fra Chalmersska slöjdskolan, idag Chalmers tekniska högskola i Gøteborg og fikk stillingen som vegbestyrer for Troms og Finnmark i 1883 da den forrige bestyrereren, Anders Tygen, døde.
Vegkontoret var da i Tromsø. Senere ble kontoret flyttet til Lyngseidet for å være i nærheten av de viktigste veganleggene på den tiden. Etter påtrykk fra den mektige ordføreren i Trondenes, Rikard Kaarbø, ble kontoret i 1885 flyttet til Harstad. Kaarbøs begrunnelse for å få kontoret til Harstad var å få fart på veibyggingen i området. Her fikk Holst, som da var ungkar, kontor og bolig hos Hans Kristian Olsen i Øysteins gate 1. Dette var foranledningen til at Vegvesenets hovedkontor i Troms skulle bli i Harstad i 76 år. Les mer …
 Trondenes Herredshus ble bygd i «Samasvingen», ytterst på bergrabben mot Samasjøen. Det ble innviet som kommunens rådhus i 1958. Ved kommunesammenslåingen i 1964 fikk bygningen betegnelsen «Rådhus 3». Harstad bibliotek og sorenskriveren i Trondenes fikk sine lokaler her. Det ble også plass til en del legekontorer og NRKs distriktskontor. Senere ble huset ombygd til boligformål. (Trondenes herred) er en tidligere kommune i Troms som ble opprettet i 1838 i henhold til Formannskapslovene av 1837. Kommunen bestod da av det som siden ble utskilt som Harstad kommune, Skånland kommune og Sandtorg kommune. 1. januar 1964 ble Trondenes igjen slått sammen med Sandtorg og Harstad og fikk navnet Harstad kommune. I løpet av disse årene hadde kommunen hatt 21 ordførere.
Fra 1855 ble kommunestyremøtene holdt hos Peder Aas på gården Harstadhamn som hadde gjestehus og var kommunenes tingsted. Møtene kunne ta tre dager, da medlemmene ofte kom roende eller seilende fra den vidstrakte kommunen. Les mer … | 
