Statsrådssaken
Statsrådssaken var en politisk konflikt som begynte for alvor i slutten av 1860–årene og handlet om hvorvidt statsrådene skulle ha adgang til Stortinget. Etter hvert som opposisjonen ble mer samlet, ble det mer viktig å kunne stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, og striden utviklet seg til å gjelde spørsmålet om regjeringen måtte ha støtte fra flertallet av Stortinget, eller om det skulle sammensettes, virke og bestå uavhengig av Stortinget: det handlet altså til slutt om Norge skulle ha en parlamentarisk statsskikk eller en statsskikk basert på maktfordelingsprinsippet.
Statsrådssaken var kjernen i en forfatningsstrid mellom konge/regjering og konservative på Stortinget samt store deler av embetsstanden, mot en bred opposisjon som ønsket seg betydelige endringer av styreform og maktfordeling, og dessuten et maktskifte. Statsrådssaken har ofte blitt framstilt gjennom en personifisering av kampen mellom Johan Sverdrup (Stortinget) mot Frederik Stang (regjeringen).
Statsrådssaken førte til innføringen av parlamentarisme i Norge i 1884 med at Christian Selmers ministerium i mars 1884 ble fradømt sine embeter i en riksrettssak som hadde pågått i perioden 1883-1884 etter at regjeringen nektet å sanksjonere på en grunnlovsbeslutning om at statsrådene skulle ha adgang til Stortingets møter. Dette førte til at kong Oscar II det kortlivende aprilministeriet som måtte gå av i juni til fordel for Johan Sverdrups regjering som hadde parlamentarisk støtte i Stortinget etter en klar valgseier i stortingsvalget i 1882.
Statssådsaken og innføringen av parlamentarismen var et brudd med den embetsmannsstaten som hadde preget Norge siden 1814. Embetsmennene utgjorde hovedtyngden både i regjering og på Stortinget, foruten i både statlig og kommunal forvaltning. Striden førte til seier for opposisjonen og innføringen av parlamentarismen og en enda større valgseier for Venstre i stortingsvalget året etter. Ved innføringen av parlamentarismen ble regjeringen avhengig av å ha tillit og støtte fra et flertallet på Stortinget, og opposisjonen kunne danne regjeringer om den vant flertall ved stortingsvalg.
Innføringen av parlamentarisme som konstitusjonell sedvane – det var først i 2007 at prinsippet ble nedfelt i Grunnloven – var et viktig steg på veien mot unionsoppløsningen i 1905.