Steinkjerelva
Steinkjerelva dannes der Byaelva løper sammen med Ogna nordøst for bykjernen og renner rolig og bred langs med Guldbergaunet camping før den trekker seg under Håkkadalsbrua og det dannes et stryk som er litt for lavt til å kunne kalles Steinkjer-fossen, men likevel er blitt kalt det før elva farer forbi Steinkjer Mølle - som på lokalspråket aldri har hett annet enn «Mørna». Her deles elva i to løp av Holmen.
Det søndre løp er ved litt høg vannstand ganske vilt før den roer seg noe under brua og blir ganske stille før den passerer under jernbanebrua og videre til den drar seg under Sneppen bru og forbi Sørsikaia og Moloen før den ender i Beitstadfjorden. Det nordlige løpet går naturligvis i samme retning, men får en langt stillere tur på ferden langs Møllevegen og Holmen, under brua, langs Grindbergfjæra og under jernbanebrua der den så å si kolliderer med Nordsifjæra hvor tømmeret i sin tid ble soppa sammen eller fordelt til de mange sagbrukene på Nordsileiret. Her flyter de to delene sammen igjen og løper majestetisk forbi kaiene på Sørsida og moloen på Nordsia.
Like etter moloen møtte elva «Fyret», men nå har landet erobret også den holmen, og man må helt ut til Rauskjæret før den igjen treffer en øylignende formasjon. «Ælva» har til alle tider vært et El Dorado for fiskende gutter i alle aldre, enten man hadde et snøre med to-øres Mustadkrok egnet med mark, eller man fristet slukfiske med hermetikkboks 35 sene og en 12 grams Halnekongen som fristende åte for smålaks, sjøørret eller småsei. Satt man i «Trappa» ved brannstasjonen var det nok med to-tre meter snøre og krok. Her sto småørreten i kø ved det vi på 1950-tallet ikke visste var et kloakkutløp. Lenger ned, på Moloen brukte vi fiskebolleboks og lengre sene med sluk, og kunne få både torsk og sei. Ved Potetkokeriet på Sørsia ble det brukt lange bambusstenger og mark som agn; her sto fine og feite sjøbørtinger. Slakteriets kloakkutløp var her! På Sørsikaia lå vi alle og pilka etter seimort og en og annen småtorsk. «O - herlige barndomstid».