Strandebarmer
Strandebarmer eller strandebarmsbåt er betegnelse på en robåttype fra Strandebarm i Hardanger, altså en av de sørvestlandske robåttypene. Den oppsto i begynnelsen av 1900-tallet. Den kan ha fra tre til fem bordganger. (4 bord på hver side og det nederste bordet med stor bredde brukes i flere distrikter på Sør-Vestlandet, og er så distinkt at man kan snakke om en egen type båt, 4-bords Sør-Vestlandsbåt, altså en lokaltype med langt større utbredelse enn de gamle lokaldistriktene.)
Som alle båter på Sør-Vestlandet, har den eik i kjøl, lotter og stevner, for øvrig furu. Bordene er ofte skaret (skjøtt) slik at den øverste bordgangen har skaret lenger framme enn bordet under, slik at når båten ligger opp-ned sees skarene som et trappemønster. Med skaring menes den type skjøt som ikke innebærer at det legges en kloss oppå skøten, men at borda er hugget skrått slik at man kan klinke den sammen uten kloss. Hvis borda er saget tvers av i endene kan de legges kant-i-kant, men siden det da ikke kan klinkes sammen må det en spjelking i form av en kloss til, noe som kalles lasking. Lasking er mest brukt i østlandsbåter.
Strandebarmerne har visstnok ”alltid” vært ekstra brede og dype og med lavt spring i forhold til båter fra Indre Hardanger, Oselvere og så videre, men også Strandebarmerne ble i gamle dager (for det meste?) bygd av kun 3 bord på hver side, som de fleste andre båter på Sør-Vestlandet. Vaterbord og skvettlist ble også ofte bygd på en Strandebarmsbåt, ofte av båtbyggeren selv.
Strandebarmerne er godt kjent særlig fra tiden etter 1920-30. De fikk stor utbredelse i et meste av Sør-Norge, fordi de var billige, og fordi de hadde flere bord og så mer solide ut enn de mer sofistikerte Oselverne. Begge typer ble livlig markedsført langt ut over sitt distrikt, ikke minst på Sør-Østlandet, men Strandebarmerne fikk langt den største utbredelsen.
Importen av Strandebarmere til Sør-Østlandet har falt sterkt etter ca 1970, mens typen fortsatt kjøpes på store deler av Sør-Vestlandet.
Strandebarmeren fikk tydelig innflytelse på utformingen av rosjekter på Sør-Østlandet bygd etter ca 1950.
Strandebarmerens form representerer for mange den typiske norske småbåten, noe som skyldes den store eksporten til resten av landet. Båter som gikk til Østlandet ble ofte kalt "Oslo-båter". De Strandebarmerne som gikk til Østlandet hadde gjerne ekstra tofte eller en bakk i framskuten. Sess i bakskuten var vanlig på de fleste Strandebarmere, men også her kunne det være en bakk, som på bildet.
I bildet til høyre vises den typiske faste framtofta og frambandet som er lagd som "omgangsband", der den nedre delen går et stykke opp langs opplennene ovenfor (istedet for å være skjøtt sammen med disse) Den har tolleklosser istedetfor keiper, et tegn på at båten er gjort for å sendes til andre deler av landet. Båten er antakelig er bygget for kun å ros, hullet til masta er en senere tilføyelse. Båten ble kjøpt hos båthandler Svåsand i Stavanger rett etter Krigen. Esingen går nesten helt fram til stevnene, et vanlig trekk på mange Sør-Vestlandsbåter. Ved stevnene møter esingene et trekantet trestykke, nauvrengene (en nauvrang). I gamle dager ble det stundom lagt en rang fra stevnene og til den skrå rangen der esingene sluttet. Akkurat denne båten har hverken opp- eller nedskutt kjøl, noe som er typisk for den "avslepne" landstedsbåten som ble vanlig etter at tradisjonsbåtene hadde mistet sin funksjon som arbeidsbåter i hverdagen.
Som med alle de norske tradisjonsbåtene ble det under byggingen brukt "norsk alen" på 55 cm. Dette ble innført av Christian IV, så i Danmark kaller de det "dansk alen". Engelske alen har også blitt brukt i Norge, men i båtbyggeriet har de norske dominert. Etterhvert har selvfølgelig metrisk overtatt på alle felt, men ennå brukes norske alen i en del av robåtbyggingen, da mange dimensjoner og proporsjoner referer til denne fra gammelt av.
Gjenbruk var viktig for en stasgjenstand. Når en kirkebåt hadde gjort nytta si til brudeferd og kanskje ikke var like gild som da den var ny, ble den gjerne tatt i bruk som førslebåt eller solgt.
Riggen var i eldre tider råsegl. Spririgg, med trekantet seil foran masten og firkantet seil bak, (en type "sneisegl") spredte seg likevel fra ca 1700-tallet og på 1900-tallet var det praktisk talt ingen som brukte råsegl. Selv i dag bruker de fleste tradisjonsbåtentusiastene i Hardangerfjorden og sørover sprisegl, mens råseglet har holdt stand nordover (mange båter på Møre, i Trøndelag og i Nordland brukes gaffelrigg). De sneiseglrigga båtene blei breiere i bakskuten enn de råseglrigga og også mindre skarpe framme, da råseglet løfter framskuten i båten mens sneiseglet presser den ned, slik at den trenger mer bæring.
Kilder
- Egstad, Morten og Åsmund Kristiansen: Hardangerbåten som type og byggesystem. Nordheimsund, 1992.