Svalgang

Svalgangsbrygge på Innerberg på Tustna har vært vanlige i dette området.

Foto: Olve Utne (2008).

Svalgang, eller bare sval er en overdekket, og mer eller mindre åpen forbindelsesgang utenfor den egentlige bygningskonstruksjon. Slik konstruksjon er veldig vanlig i eldre norsk bygningskunst, f.eks. på loft eller i bygårder hvor slik svalgang omgav gårdsplassen. Navnet antas å komme av norrønt svalr, kjølig, og en svalgang er ikke oppvarmet.

Vanligvis er trappen(e) lagt til svalgangen. Svalgangen på langsiden av et hus kan også tjene som korridor og adkomst til rom i begge etasjer.

I Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 sies det at «3 alens svaler må tåles på bryggene», og omtaler da den åpne gangen som går langs bryggene i første etasje på pakkhusene på bryggene, mens de øvrige etasjene går langs elvebredden og muliggjør inn- og utheisning av varer fra lagrene i de øvre etasjer, slik vi blant annet kan se langs elvebryggene mot Nidelva i Kjøpmannsgata i Trondheim.

I svalgangsbrygger og svalgangsnaust står laftekjernene som forankring for svalgangene som bygges ut over sjøen. Disse har særlig vært vanlige på Nordre Nordmøre. Denne byggeskikken med svalgang mot sjøen på et gjerne laftet naust, har røtter tilbake til middelalderen, og ble brukt til langt inn på 1800-tallet.

Svalgangshus var vanlig i Norge fra ca. 1600, som bolighus både på landet og i byene. Det ble da vanlig med peis og skorstein, noe som gjorde det mulig å bygge hus med to etasjer. Trappene ble lagt utenpå den egentlige bygningskroppen i en egen overbygget svalgang som kunne være både åpen eller innebygget. Fra svalgangen gikk det så dører inn til hvert enkelt rom.

På landet ble svalgangsbygningene avløst av midtkammerbygningene fra midten av 1700-tallet. I byene holdt denne byggeskikken seg fram til midten av 1800-tallet. Svalgangsbygningene er i dag ganske sjeldne.