Sven Jørgensen (1861–1940)
Sven Jørgensen (født 23. februar 1861 i Drammen, død 10. september 1940 i Slagen) var kunstmaler med utdannelse fra Munchen og Paris. Han bodde og arbeidet i Slagen (i dagens Tønsberg kommune) i over 50 år. Hans kunst var preget av 1800-tallets naturalisme, og motivene var gjerne fokusert på bønder, sjøfolk og fiskere og deres dagligliv.
Familie
Sven Jørgensen var sønn av skipsbygger Jens Jørgensen (1824-1908) og Karoline, født Knudsen (f. 1832), og ble gift i 1900 med Mathilde Nilsen (f. 1863).
Liv og virke
Sven Jørgensen vokste opp i Drammen, hvor faren var en kjent skipsbyggere. Han hadde først planer om å bli arkitekt, og gikk derfor på Wilhelm von Hannos tegneskole i Kristiania i to år, fra 1877 til 1879. Deretter bestemte han seg for å bli kunstmaler og i 1880 begynte han på kunstakademiet i München. Broren, skipsingeniøren Marinius Jørgensen, hadde også studert i München, og kjente flere av de norske kunstnerne i byen.
Ved kunstakademiet i Munchen studerte han først tre semestre under Gyula Benczur (ungarsk maler, elev av Piloty), deretter tre semestre under Ludwig von Löfftz
Jørgensen returnerte til Norge fra Munchen i 1883 og slo seg ned i Slagen, mellom Tønsberg og Åsgårdstrand. Her bodde han, med korte avbrekk, resten av sitt liv. I 1884 debuterte han på Høstutstillingen med to små figurbilder.
Høsten 1884 og vinteren 1885 leide han et atelier sammen med Eyolf Soot i Kristiania. Her malte han blant annet Vanvidd (1885) som var utstilt på Verdensutstillingen i Antwerpen våren 1885. Hans kanskje mest kjente maleri, Arbeidsløs, ble malt i 1887/1888 (i dag på Nasjonalmuseet). I 1889 malte han Enken. Alle disse var malt i en nokså tung, neddempet koloritt.
Maleren Harald Sohlberg var elev av Jørgensen i Slagen våren 1890, og de to delte da både bolig og atelier.
Tross jevnlig positiv omtale hadde Jørgensen vanskeligheter med å få solgt bildene sine, og var tynget av økonomiske problemer i mange år. Et statsstipend gjorde det likevel mulig for ham å reise til Paris 1891-1892, hvor han malte under Cormon. Tross årene i Paris holdt han likevel fast ved 1880-talls naturalismen gjennom hele sin produksjon.
Kunstforeningen i Kristiania arrangerte i 1914 en retrospektiv utstilling av Jørgensens kunst. Dette var første gang publikum kunne se en større samling av hans malerier. Utstillingen fikk positiv omtale og bidro til å sette ham noe mer i fokus. Han fortsatte å male, og blant hans mest kjente arbeider fra senere år kan nevnes Veslebror (1915), Budskapet (1916), Bestefars yndling (1918), Brevet (1920) og Hos bestemor (1922).
Jørgensen er representert i Nasjonalmuseet og andre gallerier.
Ettermæle
I en redaksjonell, usignert omtale av Sven Jørgensen i Aftenposten 11. september 1940, i anledning hans bortgang, ble han beskrevet slik (utdrag):
| Han var en av de siste vi hadde tilbake fra 80-årenes voldsomme gjennembrudd i norsk kunst. ... De siste halvhundre år levet og arbeidet han i Slagen, helt til det siste stadig opptatt av sin kunst. Sven Jørgensen er blitt kalt de fattiges maler. Sine motiver har han fortrinnsvis valgt mellem den som lever på livets skyggeside, de små fiskerhjem, arbeidernes stuer, dagliglivets små tragedier blandt dem som lever i trange kår. Innforlivelse og hjertelag, sund naturalistisk skildring er det vesentlige preg i hans kunst. Hans produksjon er meget omfattende, men det var meget sjelden han stilte ut. | ||
Sven Jørgensen er gravlagt på Slagen kirkegård i dagens Tønsberg kommune. Gravminnet, i form av en bauta med en bronsebyste av ham, laget av Carl Edvard Paulsen, ble avduket i 1945. Det har påskriften Reist av venner og sambygdinger til ære for hans kunst.
Kilder
- Store norske leksikon (2005 - 2007): "Sven Jørgensen". Hentet 23. juni 2023
- Gerd Woll: "Sven Jørgensen" i Norsk kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 23. juni 2023
- «Sven Jørgensen død». Aftenposten 1940.09.11. Digital versjon på Nettbiblioteket.