Telegrafverket i Harstad
.JPG)
.JPG)
Historien til telegrafverket i Harstad begynner 14 år etter at Det Norske Telegrafvæsen i 1855 startet å bygge ut et riksdekkende telegraflinjenett. Da ble Sandtorg koplet til som den første stasjonen i Trondenes kommune. Og 16. september 1873 ble det sendt ut et sirkulære til Harstads befolkning med følgende tekst: «I morgen aabnes en telegrafstation av 3die klasse i Harstad». Harstad betydde Harstadhamn, som på denne tiden var kommunens tingsted. Dermed kunne folk gå innom stasjonen i Jacob Dinesens hus og sende sine telegrammer ved at man dikterte teksten eller skrev den på et eget formular. Man betalte en avgift som varierte med antall ord og avstand til mottakeren. Beskjeden ble så sendt til mottakerstasjonen, der telegrammet ble skrevet ut og levert til adressaten via post, telefon eller bud.
Nyhetsformidling
Dinesens svigersønn, Christian Fredrik Bergfeldt Jæger (1844-1910) ble den første telegrafbestyreren. At behovet for denne moderne formen for telekommunikasjon var til stede i Harstad, viser trafikken fra det første driftsåret 1874 da det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402. Da kommunenes tingsted ble flyttet fra Harstadhamn til Harstadsjøen i 1883, fulgte telegrafen med og ble først etablert i Jægers hus (populært kalt «Jægersberg» – senere kjent som Kristian Strøms gård i Strandgata).
Med den nyvinningen som den landsomfattende telegrafforbindelsen var, kunne man formidle kontakt og nyheter på timen. Dette ga i sin tur muligheter for å spre nyheter til lokale nyhetsaviser som dukket opp i kjølvannet av teletjenesten. Også for handelnæringen betydde telegrafen et stort fremskritt.
Det var vanlig å sende viktige meddelelser med tradisjonell elektrisk telegrafi fra midten av 1800-tallet inntil teknikken gradvis ble erstattet av telegrammer formidlet av fjernskrivere mellom telegrafstasjonene. Telegrammene ble sendt ut til bedrifter og private med telegrafbud. Også telegrafiske postanvisninger (pengeoverføringer) og MET-telegrammer (meteorologiske målinger og observasjoner) ble formidlet av Telegrafen i Harstad. «Festtelegram» ble innført i Norge i 1907. Disse hadde bilder og fargetrykk og ble brukt til høytidelige hilsener ved konfirmasjon, bryllup og annet. Slike hilsningstelegram var i bruk av Televerket fram til 1980. Utover på 1950/1960-tallet skaffet flere bedrifter seg egne fjernskrivere/telex-maskiner. Disse ble etter hvert avløst av telefaks-tjenesten.
Trådløs radiotelegrafi ble tatt i bruk i Norge fra 1906. Forbindelsen med Svalbard og Isfjord radio foregikk pr. radiotelegrafi via Harstad Radio på Harstadåsen. Telegrammene ble hentet av telegrafbudene og sendt videre fra telegrafstasjonen i sentrum. På 1950-tallet ble det etablert fjernskriverforbindelse (via radio) mellom Svalbard og telegrafstasjonen i sentrum.
Harstad Telefonkompani
Telefonkompaniet ble stiftet og fikk konsesjon for taleoverføring på riksnettet fra 21. mai 1891. Linjenettet ble viderebygd, og et par år senere ble flere lokale privatselskaper etablert: Grytøens Telefonselskab, Hoels Telefonkompanie og Skaanlands Telefonselskab. Harstadselskapet hadde lokaler på hjørnet av Erlings gate og Rikard Kaarbøs gate og kjøpte senere eiendommen på hjørnet av Hvedings gate og Asbjørn Selsbanes gate. Og i 1910 finner vi selskapet i annen etasje i Rikard Kaarbøs gate 1 (Søren Hartvigsens gård – senere Bohner-gården). På 1940-tallet, og fram til nybygget sto ferdig i 1949, hadde administrasjonen også kontorer i Kaffebrenneriet (Albert Ingebrigtsens gård) som lå diagonalt mot det gamle posthuset.
Telegrafverket overtar
Fra 1899 hadde staten med firmaet Telegrafverket tatt monopol på telefoni i Norge og startet innløsning av private selskaper. Men det gikk langsomt, og først i 1939 overtok Telegrafverket de private telefonselskapene i Harstad-distriktet og fikk eiendommen i Hvedings gate/Asbjørn Selsbanes gate på kjøpet. Harstad telekontrollkrets omfattet da Harstad kommune og herredene Sandtorg, Skånland, Gratangen, Ibestad, Trondenes, Kvæfjord, Bjarkøy og Tranøy. De manuelle telefonsentralene i flere av disse herredene ble betjent av såkalte stasjonsholdere.
Like før krigen ble det planlagt et nytt telebygg på hjørnet av Hvedingsgate og Hans Egedes gate. Krigen 1940-1945 stoppet imidlertid alle planer, og bygget ble ikke oppført og tatt i bruk før 1949. Nybygget hadde tre etasjer med en total gulvflate på 1.054 kvm, inkl. tre funksjonærleiligheter. Bygget ga mulighet til å gå over fra manuelle sentraler til automatsentral i juni 1951, – den nordligste i verden, som det het i reklamen, med plass til 2.000 nr. Like før dette ble fem distriktssentraler, i Gausvik, Sørvik, Oldra og Kasfjord, satt i drift. Den moderne sentralen hadde nok betydning for byen for i 1958 hadde Harstad den høyeste telefontetthet blant samtlige av landets byer med 47,62%. Oslo hadde 35,54% og Tromsø hadde 28,60%.
Utviklingen skyter fart
Selv om telefoni var blitt vanlig, gikk utviklingen langsomt før Telegrafverket overtok driften. Ennå 50-60 år etter at Harstad fikk de første telefonene, hadde de færreste egen telefon hjemme, og nabotjenester for telefonabonnentene var utbredt. Man gikk til naboene for å ringe og man fikk telefoneierne til å gå med bud. Alternativet var å møte opp på telegrafen og vente til man fikk en ledig linje og telefonboks.
Da krigen var slutt ble det ekstra stor pågang fra folk som hadde behov for å ringe, og på den manuelle sentralen i Harstad satt det seks «telefondamer» og formidlet samtaler. Skulle man ringe riks, kunne ventetida bli lang. I 1953 fikk Harstad sin første utendørs telefonboks: Den klassiske røde, tegnet av arkitekt Georg Fredrik Fasting, og som han vant førsteprisen med i en konkurranse utlyst av Oslo Telefonanlegg i 1933. Den ble plassert ved drosjeholdeplassen på Torvet.
Den nye telegrafbygningen i Harstad skulle snart vise seg å være utilstrekkelig for å fange opp utviklingen, og bygget ble utvidet i 1963. I 1973 ble det satt i gang byggearbeider i hele «Telekvartalet». Harstad radio, som døgnet rundt overvåket nødradiotjenesten kysten rundt, flyttet til Telehuset i 1977 (fra årtusenskiftet integrert i redningstjenesten i Bodø.)
Automatisering av telefonsentralene gikk sin gang, og i Harstad ble helautomatisk abonnementssentral satt i drift i 1951. «Sveivetelefonen» ble erstattet av tallskiveapparatene. Fra 1966 kunne man ringe direkte til andre byer i Nord-Norge uten å slå sifrene 01 (011) for å komme på rikstelefonnettet. Og fra 1977 kunne folk ringe direkte til utlandet. I 1982 ble den manuelle rikstelefonen avviklet og dermed var Harstad-området fullautomatisert. Noen av «damene på riksen» fikk da annet arbeid i teleområdet, mens andre sluttet eller gikk over på såkalt ventelønn. I 1986 fikk Harstad Nord-Norges første heldigtale abonnementssentral.
I 1976 ble Harstad teleområde etablert med administrasjonssete i telebygget. Det betydde at de overflødige ansatte fikk beholde jobbene sine og at det kom nye arbeidsplasser til byen. - Teleområdet omfattet da Sør-Troms, fra Bardu og sørover, samt Narvik og de nordligste kommunene i Nordland. I 1992 ble teleområde-strukturen erstattet med en markedstilpasset struktur.
Det Norske Telegrafvæsen var det første navnet fra starten i 1855. Selskapet har imidlertid skiftet navn en rekke ganger: Telegrafverket i 1933, Televerket i 1969 og til Telenor i 1995 – etter at virksomheten var blitt omdannet til et statlig aksjeselskap. De navn virksomheten har hatt historisk, omfatter: Kongelige Elektriske Telegraf (1855), Telegrafvæsenet (1866), Statstelegrafen (1906), Den norske Rigstelegraf (1914), Telegraphværket (1918–19), Telegrafvesenet (1919–33), Telegrafverket (1933–69), Televerket (1969-94, herav fra 1980 med kortformen Tele), og endelig Telenor AS fra 1995.
Aase-gården
Telegrafens bygg i krysset Asbjørn Selsbanes gate/Hvedings gate - også kalt Aase-gården etter Andris B. Aase som bygde den i 1909. I 1911 bygde han også et enetasjes uthus i stein. Her holdt Nordlands Tobaksfabrik til. I 1916 solgte han bygget til redaktør Rasmus L. Eide, og i 1917 solgte Eide det til Harstad Telefonkompani.
På 1940- og 1950-tallet (og antakelig også før dette) brukte Harstad Telefonanlegg/Telegrafverket det meste av denne gården. Telefonmontørene hadde verksted og mønstringssted i underetasjen/kjelleren og den manuelle bytelefonsentralen holdt til i sidebygget. Tekniker Atle Larsen med familie bodde i 1. etasje fram til 1952 da han fikk jobb som kontorsjef ved Telegrafverkets distriktskontor i Lødingen (Larsen ble på 1970-tallet telesjef i Haugesund). I 1952 overtok tekniker Knut Dahl (broren til lektor på realskolen/gymnaset, senere skoleinspektør Fridtjof Dahl) leiligheten etter Larsen. I 2.etasje bodde forsikringsagent Kristiansen med familie. Midt på 1950-tallet flyttet telegraffullmektig Bergljot Bjørkenes (utgiver av Folk og slekt i Gamle Trondenes) med familie inn i 2. etasje etter Kristiansen. I loftsleiligheten bodde vaktmester Karl Myhre (stefaren til fotballspilleren Jarle Mathisen på det legendariske HIL-laget i 1950-åra.)
Telegrafbestyrere/telesjefer
Christian Fredrik Bergfeldt Jæger var den første bestyreren i Harstad Telefonkompani. Etter at han døde i 1910 mangler vi opplysninger om ny bestyrer, men på valglista for Frisinnede Venstre 1928 finner vi telegrafbestyrer B. Bjørnsen. Fra 1934 til Telegrafverket overtok selskapet i 1939 var Hans Klette bestyrer. Deretter var diss bestyrere:
- Sigurd Torgersen: Fra slutten av 1930 til 1953
- Gustav Skaar: 1953–1962
- Johs. Carstens Knudsen: 1962–1976
- Tor Woll, 1976-1992 (Han hadde tittelen telesjef.)
Kilder
- Indahl, Trond: «Fasting, Georg Fredrik» i Norsk biografisk leksikon, Bd 3, Oslo 2001
- Steinnes, Kristian: Ved egne krefter. Harstad 2003
- Simensen, Sigurd: Harstad 50 år. Harstad 1953
- Stor norske leksikon (om telefontetthet).
- Wikipedia
- Samtale med Tor og Gunnar Eliassen juli 2013.
.JPG) En del av personalet ved Harstad Telestasjon da rikstelefonsentralene ble nedlagt. Fra venstre: Gjertine Mikalsen, Bjørg Bøgeberg, Petra Eilertsen, Trygve Nilsen, Alf Heil, Arnulf Bertelsen, Sara Meleng, Bergljot Bjørkenes, Olaug (Lund) Evenmo, Sigurd Wolden, Turid Munkvold, Hildur Skarding Olsen, Liv Kristoffersen, Margot Nilsen. Foran: Marie Wikan og Tor Woll. Foto: Harstad Tidende 1982. |
.JPG)
.JPG)