Tidebønn

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Tidebønn er navnet på den liturgiske bønn som alle prester, diakoner og ordensmedlemmer i Den katolske kirke er forpliktet til å be daglig, og som enkelte andre katolikker velger å helt eller delvis følge. De består av fastlagte bønner, salmer og lesninger fra Bibelen, kirkefedrene eller andre kristne skrifter, og eventuelt egne forbønner. Særlig to av tidebønnene blir også brukt i andre kirkesamfunn, som Den norske kirke og Den anglikanske kirke. Aftensangen (latin vesper) blir gjerne brukt som en kveldsandakt, mens ottesang kan brukes som en morgenandakt. I Den norske kirke er ottesang en gudstjeneste på morgenen med forkortet høymesseliturgi.

I eldre kilder, fra tiden før man fikk mekaniske klokker, ser man ofte tidebønnene brukt som tidsangivelse for å forklare når på døgnet noe skjedde. Det ble ringt med kirkeklokker til disse bønnene, spesielt fra klosterkirker, så i byer som hadde klostre må det ha vært svært vanlig å bruke tidebønnstidene til å bestemme tiden. I beskrivelser av rutiner er det også ofte tidebønnene som er brukt som angivelse for når man skal gjøre noe, f.eks. vektere som skulle jobbe fram til ottesang tidlig på morgenen. Tidebønnen non ga også navn til et måltid i 15-tiden.

De klassiske tidebønnene er:

  • Matutin, ca. kl 2 på natta
  • Laudes (ottesang, fropreken), oftest i forlengelse av matutin, tidlig om morgenen
  • Prim, kl. 7
  • Ters, kl. 9
  • Sekst, kl. 12
  • Non, kl. 15
  • Vesper (aftensang), oftest ca. kl 17/18
  • Completorium, ca. kl. 19

Tidebønnene går tilbake til kristendommens tidligste fase. Man samlet etterhvert et fastlagt innhold i breviarer, tidebønnsbøker. I 1568 ble tidspunktene universelt fastsatt; tidligere hadde man hatt mye lokale tilpasninger og man må anta at særlig solens opp- og nedgang har vært avgjørende i middelalderen. I 1911 ble tidebønnene forkortet, og i 1971 ble matutin løst fra tidspunktet kl. 2 på natten, og kan nå leses når som helst på dagen.