Tinn Smedforening
Tinn smedforening, eller Tinn Smedeforening, som navnet ble bokstavert i samtida, ble stiftet i februar 1914. Hensikten med foreningen var å ivareta de lokale smedenes interesser rent generelt, men særlig å opprettholde prisene på håndlagde eggredskaper i konkurranse med de industrielle produktene. Foreningen hadde fra starten god oppslutning blant smedene i kommunen, og den bidro til et solidarisk prissamarbeid på lokalt plan. Etter noen år oppsto imidlertid sterke spenninger mellom medlemmene som en følge av stor uenighet om hvilket prisnivå foreningen burde legge seg på. Etter 12 års virke ble foreningen oppløst i 1926.[1]
Foreningens bakgrunn: Prisfall som følge av ekstern og intern konkurranse
På slutten av 1800-tallet økte tilbudet på industrielt framstilte eggredskaper, ikke minst som en følge av den kraftige ekspansjonen til svensk stålindustri. Billige og gode eggredskaper, som kniver, sigder og ljåer, strømmet inn på det norske markedet fra de svenske produsentene. Sjøl om kvaliteten på ljåene til de beste bygdesmedene ble regnet som bedre, og på tross av at «Tinndøljåen» var innarbeidet som en merkevare i store deler av Sør- og Midt-Norge, opplevde ljåprodusentene i Tinn en stadig skarpere konkurranse fra industrien. Konkurransen gjorde at prisene falt, og mange tinndøler som drev med ljåsmiing fant ut at fortjenesten ble for knapp. Konkurransen innad i næringa ble også hardere etter hvert, og det var en tendens til at noen smeder presset prisen ytterligere ned for å utkonkurrere hverandre. I alle fall ble det oppfattet slik. I åra etter århundreskiftet forgikk det en gradvis kontraksjon i smednæringa. Nyrekrutteringa til yrket stoppet opp, og næringa ble igjen konsentrert til Tinn Austbygd og Tessungdalen, som hadde vært de opprinnelige kjerneområdene for ljåsmiing i kommunen.[2] I de andre bygdene i kommunen sluttet ljåsmiing å fungere som kombinasjonsnæring.
Etablering og arbeidsoppgaver
Både den eksterne og den interne konkurransen presset prisene nedover og virket individualiserende på aktørene i næringa. Det var alles kamp mot alle. Men konkurransen og prisfallet hadde også en motgående tendens: Den la grunnlaget for at spørsmålet om organisering og samarbeid mellom yrkesutøverne ble aktualisert. Og i første omgang var det organisasjonslinja smedene i Tinn prøvde ut: Den 22. februar 1914 samlet 21 smeder seg på garden Kolbeinsrud i Tessungdalen, Tinn Austbygd. Der ble en enig om å stifte en forening – Tinn Smedeforening – som primært skulle ha som formål:
at opnaa bedre priser paa ljaa og sigder, samt knivsblad.[3] | ||
Allerede på det første møtet ble det vedtatt felles priser på produktene, og noen måneder seinere – i november 1914 – ble prissamarbeidet gjort ekstra forpliktende ved at medlemmene undertegnet en kontrakt med hverandre. Kontrakten inneholdt også bestemmelser om sanksjoner mot den som brøt samarbeidet og solgte under minimumsprisene. Hvis et av medlemmene gjorde dette måtte han «under auktions tvang betale 50 kroner til foreningen første gang det skjer, og siden 25 kroner for hver gang prisene underskrides.» Det var heller ikke mulig å slippe unna ved å melde seg ut av foreningen: «Utmelding av foreningen godtas bare dersom 2/3 av medlemmene går med på det.»[4]
Viktige tiltak: Lærlingordning og salgsagent
Torgeir Halvordsen Dale (født 1857) ble foreningens første formann. Men Torgeir hadde svak helse, og alt på høsten 1914 overtok Jon K. Olesrud lederansvaret. Jon var formann helt fram til 1920. Det kan ikke ha vært en lett oppgave, for under samholdets overflate lå latente spenninger mellom utøverne av håndverket. En indikasjon på spenningene, sier Tore Fæhn og Sigmund Holte, var at det tok omtrent to år før foreningen fikk på plass skrevne vedtekter – og det måtte utenbygds hjelp til for å få vedtektene på plass.
Et av de interne tiltakene foreningen lyktes med å få til var en lærlingordning, som fastsatte normer for opplæring i smedhandverket. De første reglene for kom på plass allerede i 1915, og ordninga fant sin endelige form i 1920. Reglene slo fast at en smed måtte ha drevet med smedhandverket i minst fem år før han kunne ta inn en lærling. Videre måtte smeden forplikte seg på å ha lærlingen hos seg til han var utlært. Læreguttene måtte på sin side skrive under på en forpliktelse om å holde alle lagets vedtekter. Og en lærling som kom utenbygds fra, skulle godkjennes av foreningen før han fikk begynne opplæringa.
Det viktigste arbeidet foreningen satte i gang var knyttet til salg av produktene. Og i 1921 vedtok foreningen å ansette en agent til å stå ansvarlig for salget av ljåblader. Torstein T. Dale ble ansatt i bestillingen, forteller Fæhn og Holte. Etter alt å dømme må dette være en sønn av den første formannen, Torgeir Dale. Agenten fikk primært Vestlandet – fra Stavanger og nordover – som salgsområde. Virksomheten ble begrenset til en måned tid hvert år, og han skulle få en provisjon på 20 prosent av salget, med en minstelønn på 25 kroner dagen. Torstein klarte å sikre foreningens medlemmer bestillinger på 6800 kroner som ble fordelt på 27 smeder det ene året han jobbet i stillingen. Året etter overtok Anfinn Midtbøen, som sjøl var smed, og forble i bestillingen fire til fem år. Ved siden av hovedsalgsområdet på Vestlandet drev Anfinn salgsvirksomhet også i nabobygdene i Telemark og Buskerud.
Motsetninger og avvikling
Salgsagentens vellykkede arbeid kunne likevel ikke dekke over motsetningene innad i foreningen. Et gjennomgående diskusjonstema var prisene, som mange medlemmer oppfattet som altfor høyt i forhold til de industrielt produserte eggredskapene. Flere ønsket ønsket å melde seg ut av foreningen på 1920-tallet. Som vi har nevnt, var det strenge regler mot dette, og utmeldingene ble få. Medlemstallet i foreningen lå stabilt gjennom 1920-åra – med et maksimum på 42 i 1920. Men omkring midten av 20-tallet skjedde en oppløsning, og i 1926 ble foreningen lagt ned.
Referanser
Litteratur
- Fæhn, Tore og Sigmund Holte, Tinndølsmeden gjennom 200 år, Buen Kulturverkstad 1987.
- Lurås, Tomas, «Ljåsmiing i Tinn», Årbok for Telemark 1965.