Trondheim bys historie

Tittelbladet på Knut Myklands bind av Trondheim bys historie.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Trondheim bys historie med undertittelen «Fra Søgaden til Strandgaten» er tredje bind av det store verket om Trondheims historie redigert av professor Johan Schreiner. Bindet er skrevet av professor Knut Mykland. Boka var det første bindet som ble utgitt av i alt fire som utkom i kommisjon hos F. Bruns Bokhandels Forlag mellom 1955 og 1958, og som til sammen omfattet tidsrommet fra ca. år 1000 til 1914; i 1973 utkom også et supplementsbind som dekker tida fra 1914 til 1964.

Knut Mykland var ung stipendiat ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, da han skrev boka og et fellestrekk ved verkets fire forfattere – Grethe Authén Blom (f. 1922), Bjørn Sogner (f.1930), Rolf Danielsen (f.1922) og Knut Mykland (f. 1920) – var at de alle var relativt unge og utdannet etter annen verdenskrig. De tilhørte den generasjonen av norske historikere som Knut Kjeldstadli har kalt «etterkrigsempiristene». Som en reaksjon mot ideologiseringen av historia, som hadde kjennetegnet krigstida, markerte denne historikergenerasjonen seg ved å legge avgjørende vekt på å etablere historiske fakta og formidle fortida gjennom tekster som var preget av empiriske data og nærhet til kildene. Denne beskrivelsen passer imidlertid ikke helt på Knut Myklands bind av trondheimshistoria. Riktignok var framstillingen kildenær, ja – for kildenær, mente enkelte anmeldere. Men for øvrig var ikke teksten preget av et empiristisk hovedgrep, snarere et syntetiserende grep – en overordnet teoretisk tanke – som Mykland gjennomførte med stor konsekvens i bokteksten. På dette punktet skilte han seg fra sine generasjonsfeller. Og i minst like stor grad skilte Mykland seg ut i kraft av de skjønnlitterære formene som han bevisst anvendte i framstillingen av stedet Trondheim, og som historikeren Erling Sandmo har sammenlignet med Alexander Kiellands skrivekunst. Her er et eksempel:

Når fremmede reisende etter slitsomme dager på dårlige veier over ødslige fjellvidder og gjennom trange daler kom fram på kanten av Steinberget, ble de alle grepet av det synet som møtte dem. Der nede lå Trondhjem omslynget i sør og øst av elva, mens bølgene ved flo vasket helt inn til bryggene på Bakkene. Bak den takkete rekken av bryggetak kunne en skimte en skog av master, og på reden utenfor Ila lå skip ved skip og lastet bord og planker. Mot fjorden og elva sto tett i tett av batterier, og på Kalvskinnet, Lademoen, Ilevollen og Kongsgården var det ekserserplasser. Ute i fjorden lå den idylliske Munkholmen med sine kanoner, og bak det hele tronet Kristianstens mektige profil mot østhimmelen. Over landskapet lå noe barskt og kaldt. Men de nakne Ilabergene, den blå fjorden og den buktende elva bidro bare til å framheve selve byen med de brede gater, trange veiter og røde teglstenstak.

Med utgangspunkt i dette og andre sitater fra Myklands bokproduksjon argumenterer Erling Sandmo for et generelt poeng, at «Skillelinjene [ikke er] veldig skarpe mellom historie og "diktning"», men særlig tydelig manifesterer dette seg i noen av Myklands bøker, ikke minst Trondheims-historia. Poenget er ikke nytt, understreker Sandmo, men som regel har erkjennelsen begrenset seg til nokså elementære språklige fenomener som stil og syntaks. Boka om Trondheim (og hans seinere arbeid om bygda Mykland) viser på en spesielt åpenlys måte nærheten mellom historie og diktning. Slektskapet «gjennomsyrer Knut Myklands bøker helt fra setningsplanet og opp til det nivået hvor enkelte sentrale metaforer samler trådene i den historiske strukturen. Han er i sjelden grad en litterær historiker - men det er bare graden som er sjelden».

Bokas oppbygging – det sammenfattende grepet

Undertittelen på Myklands verk – «fra Søgaden til Strandgaten» – gir en nøkkel til å forstå det syntetiserende grepet forfatteren bruker. Boka følger en tydelig hovedlinje. Ved begynnelsen av perioden Mykland skriver om, lå det sosiale og økonomiske tyngdepunktet i bysamfunnet i Søgaden, der de gamle og etablerte patrisierfamiliene hadde sine hus og hvorfra de dominerte byens politiske og kulturelle liv. I opposisjon og konkurranse til dette tradisjonelle maktsenteret vokste det gradvis fram en ny gruppe av forretningsfolk, handelsfolk og industrialister med tilknytning til Strandgaten. Med utgangspunkt i krambuhandel og mindre forretningsforetak slo folk i Strandgaten seg opp og frem i samfunnet, og de ble etter hvert de gamle patrisiernes sosiale likemenn – slik at byens gamle og nye borgerskap til slutt smeltet sammen til én overklasse. Omkring denne teoretiske linjen samler og sammenfatter Mykland sitt store stoff, som han fordeler over mer enn 600 sider, «[d]ette svære bokbeistet», som Andreas Ropeid kalte boka. Teksten er primært disponert kronologisk, men i løpet av de mange sidene dekkes et svært vidt tematisk felt, som Edvard Bull humoristisk komprimerte i formelen: «Sildehandel og selskapsliv, bankplaner og kamp om en ny molo, alt sammen knyttes fast til den røde tråd. Krig, kaperfart, svelt; lisensfart, høy optimisme, svelt igjen; fredsoptimisme, krise, falitter, ruin!»

Den primære mottakelsen: Begeistring, men også sviende kritikk?

Det første bindet av trondheimshistorien fikk bred omtale i pressen, også i hovedstadspressen. Mottakelsen var stor sett positiv. Og særlig ble den litterære formen nærmest hyllet av anmeldere i toneangivende aviser: «Jeg vil våge å bruke et så sterkt uttrykk som "blennende fortellerkunst", skrev bibliotekar og historiker Wilhelm K. Støren i Adresseavisen. Professor Werner Werenskiold fulgte opp i Aftenposten: «Knut Mykland viser at det er mulig å skrive en byhistorie som ikke er kjedelig – tvert imot, fremstillingen er livlig, det er rent ut morsomt å lese om den gamle by […]»

Anmeldelsene i fagtidsskriftene var mer kritiske. Edvard Bull – som skrev i Historisk tidsskrift – startet med å understreke det samme poenget som avisanmelderne hadde trukket fram, nemlig det suverene litterære grepet: «Han trer her med en gang fram som en historieskriver av betydelig format, med en evne til dramatisk skildring og fin komposisjon som enhver kan misunne ham […] det er kort sagt ingen tvil om at Mykland har gjort en drivende god litterær prestasjon.» Men ellers var anmeldelsen gjennomført kritisk, ikke minst når det gjaldt kildebruken. Boka var kjennetegnet av stor nærhet til kildene, i den forstand at forfatteren siterte ofte og gjerne fra kildematerialet. Hvis en gikk kildebruken nærmere etter i sømmene, så viste det seg imidlertid at sitatene ikke hadde noen «beviskraft», hevdet Bull, «men bare kan tjene som illustrasjon av de oppfatninger [forfatteren] er kommet til på annen måte.»

Her lå det et alvorlig metodisk problem, som paradoksalt nok var en funksjon av bokas store styrke, nemlig den litterære formen: «Det er hensynet til en lettlest og populær framstilling, som gjør at Mykland aldri diskuterer verdien av sine kilder, og nesten aldri tar forbehold overfor dem.» Det metodiske problemet, som Bull altså satte i direkte sammenheng med den litterære formen, påvirket også framstillingen av samfunnet, av de sosialhistoriske realitetene i perioden fra 1807 til 1880. Kildene hadde en tendens til å aksentuere de sosiale ytterpunktene, argumenterte Bull, og hvis forfatteren forsømte kildekritikken ville dette med nødvendighet føre til at de sosiale motsetningene i samfunnet ble overdrevet.

En annen alvorlig innvendig fra Bulls side var at Mykland i så sterk grad «tar parti i fortidens samfunnsstrid». Patrisierne i «Søgaden» ble nærmest skildret som tåpelige og hensynsløse egoister, argumenterte Bull, og konkretiserte med et eksempel fra Myklands tekst: «I bryggene i Søgaden lå betydelige lagre av mat. Utenfor falt de fattige om i rennestenen av sult.» Dette var tendensiøs historieskrivning. Mykland lot seg rive med av sin egen litterære suverenitet. Axel Coldevins anmeldelse i Heimen uttrykte også en viss begeistring for formen, kombinert med kritikk av innholdet. I likhet med Bull slo han ned på partiskheten. Og enda skarpere enn Bull kritiserte han kildebruken og gikk nokså langt i å antyde at Mykland opptrådte uredelig i sin omgang med kildematerialet. Mykland plukket litt her og der fra kildene, en setning hist, et ord eller to pist, og den kritiske leser, som ikke lot seg blende av artistisk ordkunst, ble mer og mer mistenksom: «Uten å ville påstå at Mykland fusker med sitatene må det sies at slike små utplukk ingenlunde har full verdi. En sitter av og til med en liten mistanke om at de er satt inn i en litt annen sammenheng enn opprinnelig, dette så meget mer som forfatterens stil er svært muntlig og kåserende, til del med en pompøs bruk av adjektiver.»

Nyutgivelse og legendestatus

I forbindelse med Trondheims tusenårsjubileum i 1997 utga kommunen en ny byhistorie. Den kombinerte revisjon av tre av bindene fra 1950-åras byhistorie med nyskriving av to bind. Finn Einar Eliassen, som anmeldte Myklands bidrag i Historisk tidsskrift, festet seg ved at Søgaden og Strandgaten var bokstavert med henholdsvis «d» og «t» i siste ledd, mens et kart røpet «det som sunn fornuft forteller leseren: At begge gater hadde formen -gaden midt på 1800-tallet.» Den observante anmelderen tolket «navneforfalskningen» som et uttrykk for at Mykland ville aksentuere den historiske endringen som lå i dreiningen fra det før-moderne patrisiersamfunnet Søgaden til det moderne byborgerskapets Strandgaten.

Foto: Nasjonalbiblioteket

De relativt kritiske kommentarene i fagtidsskriftene kom ikke på noe vis til å dominere bokas senere resepsjon. Snarere tvert imot. For nye generasjoner av by- og bygdehistorikere fikk Myklands verk en enestående status, som et nærmest ikonisk lokalhistorisk arbeid. Et klart bilde av dette kan vi få ved å lese anmeldelsene av verket i Heimen og Historisk Tidsskrift da det kom ut i ny utgave mer enn førti år senere. Bakgrunnen for nyutgivelsen var at Trondheim kommune bestemte seg for å utgi et byhistorisk verk i forbindelse med tusenårsfeiringen i 1997. Jørn Sandnes var hovedredaktør. I stedet for å nyskrive hele historia, valgte utgiveren å satse på å la de tre forfatterne som fortsatt levde (Bjørn Sogner døde i 1985) revidere og omarbeide sine bøker fra 50-tallet. Knut Mykland nøyde seg med en mild revisjon. Ett kapittel om byens demografi var nyskrevet, for øvrig nøyde han seg med å oppdatere teksten i lys av nyere forskning, videre endre litt på kapittelinndelingen, flytte fram og tilbake på enkelte avsnitt, og stryke – som han forteller i forordet – «en lang rekke forsterkende adjektiver.» Det siste var kanskje en liten innrømmelse til anmelderne fire tiår tidligere, men heller ikke mer, for bortsett fra de voldsomste tilleggsordene «beholdt språkdrakten fra 1950-årene». Og hva med anmeldelsene? De var preget av beundring: «[…] dette gamle verket kan kalles noe av en legende». Men hadde også et anstrøk av skepsis, for «hvordan i all verden reviderer man en legende», som Jan Eivind Myhre med ærefrykt innledet sin anmeldelse i Heimen. Finn-Einar Eliassen tok også hardt i fra starten i Historisk Tidsskrift: «Det er en klassiker – for ikke å si selve Klassikeren – i norsk byhistorie som her foreligger i ny og delvis omarbeidet og ajourført utgave.»

En legende. En klassiker. Heller ikke anmelderne trengte adjektiver, når de brukte så sterke substantiver. Spørsmålet blir: Hvordan hadde boka oppnådd en slik status? Anmeldelsen fra slutten av 1990-åra gir noe av svaret. Tre trekk kan framheves. For det første svarte de økonomiske og sosiale perspektivene i teksten til den sosialhistoriske vendingen innenfor historiefaget som skjedde fra slutten av 1960-åra og dominerte norsk historieskriving – ikke minst den lokalhistoriske – gjennom 1970- og 80-åra. Sosialhistorien representerte en reaksjon mot det rikshistoriske og rikspolitiske paradigmet, personifisert ved Jens Arup Seip, som hadde dominert historiefaget etter annen verdenskrig og gitt den et skjevt blikk – et ovenfra-blikk – på samfunnet, ifølge kritikerne: «Bind 3 av Trondheims historie sto altså fram som et sosialhistorisk forbilde for oss sosialhistoriske misjonærer på 1970-tallet», skriver Jan Eivind Myhre, «Mykland gav oss, og gir oss, en usedvanlig gjennomført framstilling av byens historie sett gjennom dens sosiale struktur, en struktur der byens økonomiske virksomhet, politiske liv, kulturliv, ja topografi (fra Søgaden til Strandgaden) var innvevd i en mesterlig syntese.» I forlengelsen av den siste setningen lå det andre trekket ved boka som bidro til statusen som legende og klassiker, nemlig konstruktive ambisjonen, viljen til å syntetisere, som også Edvard Bull framhevet i sin anmeldelse fra midten av 50-åra. Å syntetisere innebærer å gi en sammenfattende og forklarende framstilling av en komplisert og omfattende rekke av hendelser. Og mens syntese i denne forstand hadde tunge kår mens etterkrigsempiristene preget norsk historieskrivning, vokste det fram en ny ambisjon om syntese i generasjonen som fulgte, ikke minst stimulert av Francis Sejersteds oppgjør med den «metodologiske individualisme», det vil si en metodisk tilnærming som legger stor vekt på kritisk analyse av enkeltdata som historiefagets identitet og legitimitet. Det tredje og siste trekket som igjen ble framhevd, likesom fire tiår tidligere, var den litterære kvaliteten, den fortellende formen, de skjønnlitterære kvalitetene, evnen til å gjøre menneskene levende, til dramatisering av fortida og bruk av virkemidler, som kjennetegner skjønnlitteraturen.

Litteratur

• Bull, Edvard: Anmeldelse Trondheims bys historie, bind 3, i Historisk tidsskrift, bind 37/1954-56, Oslo: s. 232-236.
• Coldevin, Axel: Anmeldelse Trondheim bys historie, bind 3, i Heimen, bind X, hefte 2, Landslaget for bygde- og byhistorie: s. 91-94.
• Eliassen, Finn Einar: Anmeldelse Trondheim bys historie, bind 3, i Historisk tidsskrift, bind 77, nr. 2, Universitetsforlaget 1998: s. 239-242.
• Myhre, Jan Eivind: Anmeldelse av Trondheims historie, bind 3, i Heimen, vol. 34, nr. 2, 1997: s. 143-148.
• Myhre, Jan Eivind: Historie. En introduksjon til grunnlagsproblemer, Pax forlag A/S 2014.
• Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var, Universitetsforlaget 1992. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Mykland, Knut: Trondheim bys historie, bind III. «Fra Søgaden til Strandgaten, 1807-1880», i kommisjon hos F. Bruns Bokhandels Forlag 1955.Digital versjon på Nettbiblioteket
• Mykland, Knut: Trondheim historie 997-1997, bind 3. «Fra Søgaden til Strandgaten, 1800-1880», Universitetsforlaget 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Sandmo, Erling: Stil og sted: Knut Mykland som historieforfatter – Mykland og tradisjonen: En annen fortolkning, i Historisk tidsskrift, nr. 4/2006: s. 584-612.
• Ropeid, Andreas: Trondheims historie, Dagbladet 26.04.1955.
• Sejersted, Francis: «Norsk historieforskning ved inngangen til 1990-årene - et oppgjør med den metodologiske individualisme», i Historisk tidsskrift, nr. 4, 1989: s. 395-411.
• Støren, Wilhelm K.: Tanker omkring Trondheim bys historie, Adresseavisen 24.06.1955.
• Werenskiold, Werner: Hovedstaden Nordenfjelds, Aftenposten 03.11.1955.