Utslått

Utslått eller utmarksslått er høsting av gras i utmarka. Både myr, gressletter på elvedelta og andre åpninger i utmarka det vokste gress og urter på ble høstet. Slike steder bærer ofte stedsnavn som tyder på denne bruken. F. eks. Storstakkmyra, Tjuvslette, Høybuvollain, Reinslette osv. I Vassfjellet finnes navn som, Villmannslette, Stenslette, Haustslette, Seterslette og Nyhusslette. Navnet Storstakkmyra(ligger i Målsjømarka, Klæbu) kommer av at det var en stor stakk på myra. Dette var ei myr som var frodig og gå mye avling. Tjuvslette(ligger vest for Rasveita, Klæbu), og navnet kommer av at det var om å være først på denne sletta å høste graset, i tillegg til at stedsnavnet Tjyvdalen ikke ligger langt fra sletta. Høybuvollain(lå sør for gården Bjørnstad, Klæbu), kommer av at det skal ha stått en høybu på grasvollen i tidligere tider.

Utslåtten var viktig for gårdbrukere og husmenn over hele Norge. Dette forekom både på øyer og holmer langs kysten, og helt opp i fjellet. Både gras og urter ble slått der det kunne slåes. Hvert bruk hadde sine rettigheter knyttet til utslåtter, ofte nedfelt i skjøte på gården. Slåtten hindret lauvtrær å slo rot på slike åpne områder. For planteartene som vokste på disse stedene hadde slåtten en viktig betydning. Artsmangfoldet var ofte stort på disse områdene, og enkelte plantearter var helt avhengig av slåtten for å trives.

Avlinga ble oppbevart på stakker eller i høybuer. Når vinteren kom ble avlinga hentet hjem til gården med hest og slede. På Målsjøåsen hentet de grasavlinga på Moavollen som lå på Brungmarka, rundt 3 mil unna gården. Dette foregikk med hest og slede, og tok to dager. Bruket hadde å flere sletter like ved gården som ble slått, men her var avlinga stakket opp. Som f. eks. på Tolslåtten (navnet kommer av at tre sauer ble slått ihjel av lynet på stedet). Å lage en stakk var mye arbeid. Et egnet tre ble kvistet reint, eller en lang trepåle ble gjort fast i jorda (også kalt for stanga).

I boka Seterliv i Flå av Endre Hugdahl blir denne prosessen beskrevet slik:

Dette var en kunst, for høystakken skulle tåle både vind og regn. I grove trekk var framgangsmåten følgende: Først gjorde slåttekaren i stand slåtteplassen hvor en høg staur(stang) ble plassert. Noe treverk, greiner f. eks. ble lagt nederst for at høyet ikke skulle ligge på jorda. Høyet ble så kjemmet sammen og lagt rundt stanga. Så ble det tråkket godt. For å holde høyet sammen ble det festet bjørkekvister rundt stakken. På toppen av stauren ble det tredd nedover ei torv med grassiden ned. En høystakk med tilnærmet eggfasong ble av mange ansett som den mest motstandsdyktige mot vind og fuktighet.

Elgen og annet hjortevilt kunne ofte ødelegge høystakker.

Hvem utførte arbeidet?

Det var vanligvis med karer som kunne bruke ljåen, å slå. I tillegg var det med noen til å rake sammen høyet. Både det å snu det, mens det tørket på bakken, og til å rake sammen høyet før det ble lagret. Dette kunne ofte ta en del tid av sommeren, og ofte overnattet man på buer i nærheten satt opp til dette formålet eller sætre.

Lønnsomhet

I 1773 er det oppgitt at på gårder på Nordmøre og i Sør-Trøndelag var vanlig med 20 lass utslåtthøy per bruk. Beregner man da ca. 350 kg. høy per lass, skulle det bli 7000 kg. per bruk. Fra siste århundre er tallet oppgitt til å være 8-10000 kg høy utslått per bruk i samme område av landet.