Vatnås kirke
| Vatnås kirke | |
|---|---|
| |
| Byggeår: | omkr. 1660 |
| Endringer: | Restaurert 1948 |
| Kirkegård: | Vatnås kirkegård |
| Kirkesamfunn: | Den norske kirke |
| Bispedømme: | Tunsberg |
| Prosti: | Eiker |
| Prestegjeld: | Sigdal |
| Fellesråd: | Sigdal |
| Sokn: | Sigdal |
| Prekestol: | 1694 |
| Altertavle: | 1665, skåret av Christoffer Ridder |
Vatnås kirke ligger i Grenskogen i Sigdal kommune. Ved kirken ligger den hellige Olavskilden som er kjent for sitt helbredende vann. Det er mange historier knyttet til både kirken og den hellige kilden – historier som er muntlig fortalt gjennom mange generasjoner. Kirken er oppført ca 1660, men det finnes spor etter en middelalderkirke i de historiske kildene.
Første gang kirken blir nevnt er i 1663, da presten herr Peder møtte på bygdetinget og spurte allmuen om soknegrensene. Han fikk konstatert at Vatnås ikke var et annekssokn, men alltid hadde vært kapell i hovedsoknet, og at gamlekirka trolig hadde vært bygd som lovekirke. Det skal ha vært to eller tre messer i året i katolsk tid, og i nykirka var det en eller to gudstjenester i året. På 1800-tallet ble antallet økt til fire i året. Rundt 1900 økte det igjen til seks i året.
Et krusifiks i kirken er datert til 1300-tallet, og kommer sannsynligvis fra den eldre kirka. Altertavla ble skåret av Christoffer Ridder, og er datert 1665. Det er satt opp ei sølvplate merka «Maren Povels Datter 1677» på altertavla; dette er trolig ei minneplate som har blitt satt der langt senere. Lysestakene på alteret ble gitt av lensmann Bjørn Flågan i 1672. Prekestolen er merka «O:A:S J:A:D 1694». Andreas Mørch har i bygdeboka ikke klart å spore giverne, trolig et ektepar – i initialene står S for sønn og D for datter.
Et relikvieskrin i kapellet overlevde reformasjonen, og sto på alteret i lang tid – til tross for at dette var en påminnelse om katolske skikker. Først i 1748 ble det sendt til Nationalmuseum i København, der det fortsatt befinner seg. I dag står en kopi av skrinet på alteret.
Kirkeklokkene ble støpt i 1687. Det finnes et sagn om dem: En gang da svenskene kom inn i landet ble de flytta i sikkerhet, og den største klokka falt i ei myr. Det som nå er den store klokka var opprinnelige vesleklokka, og ei ny, mindre ble laget som erstatning for den tapte. Ifølge sagnet kan man bare få opp klokka om sju brødre gjør jobben, og den ene av dem kommer til å måtte bøte med livet og bli igjen i myra.
Se også
Eksterne lenker
- Vatnås kirke på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no.
- Mørch, Andreas: Sigdal og Eggedal. 4-5 5: Bygdehistorie. Utg. Sigdal og Eggedal historielag. 1965. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Nielsen, Yngvar (red.): Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574-1597. Utg. Carl Zakariasson. 1981. Digital versjon på Nettbiblioteket.