Westye Egeberg (1805–1898)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Oljemaleri av Westye Egeberg, antakelig etter et fotografi fra 1870-åra.
Maleri: Wilhelm Holter/Oslo Museum (1914)

Westye Martinius Egeberg (født 10. april 1805 i Christiania, død 26. desember 1898 i Kristiania) var skogeier og trelasthandler. Han var en av de største trelasthandlerne og skogeierne i Norge rundt midten av 1800-tallet. Han var også en pådriver for utvikling av jernbane i Norge og byggingen av det nye Nationaltheatret.

Bakgrunn

Egeberg med sine tre nevøer. fra venstre: forretningsmann Einar Westye Egeberg (1851–1940), lege Theodor Christian Egeberg (1847-1915) og kammerherre Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921) på hans 90 årsdag, feiret 10. april 1895 på Egebergløkken.
Foto: Oslo Museum (1895).

Han var sønn av den danskfødte trelasthandleren Westye Egeberg (1770–1830), grunnlegger av Westye Egeberg & Co. og Anna Sophie Muus (1775–1862). Faren hadde kommet til Christiania i 1786 og fikk borgerskap i byen i 1800 og etablerte da trelastfirmaet.

De fikk ni barn, foruten Westye som var den eldste, også sogneprest Andreas Schaft Egeberg (1807–1897), overlege Christian August Egeberg (1809–1874), rittmester og fra 1858 sjef for Westye Egeberg & Co. Peder Cappelen Egeberg (1810–1874) og komponisten Fredrikke Egeberg (1815–1861).

Westye Egeberg var ugift og hadde ingen barn.

Virke

«Consul Egebergs hus» på Egebergløkken.
Foto: Ole Tobias Olsen/Oslo Museum (1863-1869).

Trelasthandelen

Farens trelastfirma Westye Egeberg & Co. kom i økonomiske vanskeligheter utover på 1820-tallet og måtte søke om betalingsutsettelse (moratorium). Sønnen tok over selskapsdriften kort tid etter at faren døde i 1830.

Etter alle konkursene, kunne Egeberg, som de andre aktørene som under krisen hovedsakelig hadde satset på handel, og ikke produksjon av trelast, kjøpe opp sagbruk. Faren hadde tidligere kjøpt 1/3-del av Gansbruket av Det Ankerske fideikomiss etter at dette gikk konkurs som følge av bordtomtbrannen i Christiania i 1819, de to andre eierne var general Frederik Gottschalk von Haxthausen og statsråd Carsten Tank. I 1824 kjøpte sønnen ut de andre interessentene og ble eneeier av dette.

I 1829 måtte Tank også selge Sanne og Soli brug, og Egeberg kjøpte dette sammen med fem andre. Både Sanne og Soli, samt Ganbruket ble utvidet og moidernisert i årene fram mot 1860. Sanne og Soli ble da i årene fram mot 1876 det største sagbruket i Norden.

Fokus var på det franske markedet, noe Westye greide å utnytte. I 1842 fikk firmaet kontrakt med den franske regjeringen hvor trelasten fikk en ny form for sortering.

Egeberg var tidlig ute med å sikre seg råvarer gjennom en kraftig ekspansjon i skogeiendommer. I 1846 kjøpte han også Romedal Almenning som sikret tilgangen av trevirke til sagbrukene. I Romedal ble almenningen delt mellom Egeberg og bygdefolket, noe som medførte at Egeberg fikk et område på 80 000 dekar. Ytterigere oppkjøp av skog, særlig i Solør, og Egebergs skogareal kom opp i 250 000 dekar.

Men Egeberg fulgte ikke helt med i det teknologiske skiftet som kom etter 1860 etter opphevingen av sagbruksprivilegiene dette året. Dampsagene gjorde atr sagbrukene kunne drives mer effektivt og lokaliseres andre steder og kanskje mer hensiktsmessig med hensyn til transport. Men Egeberg fortsatte å basere seg på vannkraft som energikilde, bortsett fra på Gansbruket som startet med turbindrift i 1880.

All denne ekspansjonen ga en meget stor økonomisk avkastning og firmaets skatteverdi økte fra 50 000 spesiedaler i 1842 til 370 000 spesiedaler i 1870, og vokste fra å vøre nr. 17 toil det sjette største virksomheten i landet.

Han største offentlige innsatsen var knyttet til utviklingen av jernbane og var som en følge av trelastvirksomheten. Det økte virksomheten medførte et økende transportbehov fra sagbrukene ved Øyeren og til utskipningshavnene, særlig Christiania. Utover på 1830-tallet kom anleggelse av jernbane som et alternativ. Egeberg engasjerte da på egen kostnad i 1844 ingeniørkaptein Johan Georg Ræder til å stikke ut en jernbanetrasé mellom Lillestrøm og Christiania, med et tilhørende kostnadsoverslag. Dette førte til at statråd Frederik Stang i Indredepartementet året etter fikk satt ned en kommisjon med amtmann Erik R. Møinichen, oberst Baltazar N. Garben, professor Anton Martin Schweigaard, nevnte ingeniørkaptein Ræder og grosserer Hans Gulbranson som samme høst anbefalte bygging av Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll, og dermed Mjøsa, og denne åpnet 1. september 1854. Denne ble delvis privatrfinansiert, og Egeberg ble den redje største aksjeeieren, og senere også den tredje største kunden., etter Thorvald Meyer og Mathiesen på Eidsvoll Verk.

Annet samfunnsvirke

Etter at det kommunale selvstyret ble innført etter iverksettelsen av formannskapslovene i 1837, ble Egeberg valgt inn i det første formannskapet i Christiania 1837. Han var overformynder i byen i årene 1847 til 1851 og rittmester og sjef for borgergarden «Det gule Chor» i årene 1841 til 1846.

Han ble utnevnt til visekonsul for Nederland i 1832 og satt i dette vervet fram til 1855. Dette året ble han også utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, det var uvanlig på den tiden at folk fra næringslivet fikk denne hederbevisningen, fram til 1860 var det bare to med slik bakgrunn som hadde fått en slik utnevnelse.

Westye Egeberg var ugift og barnløs, og allerede i 1851 måtte han trekke seg ut fra den daglige ledelse av firmaet av helsemessige grunner, og fra 1858 gikk den yngre broren Peder inn som medeier. Men Westye Egeberg fortsatte i mange år som filantrop og mesen, han opprettet blant annet et legat for barnehjemmet Westye Egebergs Minde på 500 000 kroner, og han tegnet aksjer i det nye Nationaltheatret for 50 000 kroner.

Han avga tomt i Akersveien 42 til Gamle Akers første menighetshus, bygningen ble finansiert av Conrad Langaard.

Han er gravlagt i en familiegrav på den vestre delen av Vår Frelsers gravlund.

Kilder

Westye Egeberg er gravlagt på den vestre delen av Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet er noe vanskelig lesbart.
Foto: Stig Rune Pedersen (2022)