Vilhelm II av Tyskland
| Vilhelm II | |
|---|---|
| |
| Vilhelm fra den tiden han ble keiser, og besøkte Norge årlig. Foto: James Russell and Sons (1889).
| |
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Preussen Keiser av Tyskland |
| Regjeringstid: | 1888–1918 |
| Fødselsnavn: | Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen |
| Fødselsdato: | 27. januar 1859 |
| Fødested: | Berlin |
| Bortgang: | 4. juni 1941 |
| Dødssted: | Huis Doorn, Nederland |
| Foreldre: | Frederik III og Victoria av Sachsen-Coburg-Gotha |
| Ektefelle(r): | Auguste Viktoria von Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg Hermine, Prinzessin Reuß zu Greiz |
| Barn: | Syv barn |
Vilhelm II, (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen) ((født 27. januar 1859 i Berlin, død 4. juni 1941 i Doorn, Nederland) ) var Tysklands siste keiser, fra 1888 til 1918. Han var sønn av Fredrik III og prinsesse Viktoria, og barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia. Han hadde arverett som konge av Preussen, og dette medførte at han etter den tyske forfatningen av 1871 også hadde arverett som tysk keiser. Han var bare 29 år da han ble keiser og etterfulgte i realiteten sin farfar Vilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Vilhelm II satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.
Vilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke. I 1905 spilte han en viktig rolle i å overtale svenskekongen Oscar II til å ikke angripe Norge etter at Norge opphevet unionen.[1]
Bakgrunn
Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (Erbs parese) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet.[2] Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.[3]
Hans skolegang begynte som 6 åring, under ledelse av den 39 år gamle huslæreren Georg Ernst Hinzpeter.[4][5] Han var en humørløs kalvinist som ga en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers arbeidsdager.[6]
Til tross for sine fysiske handikap fikk han en militær utdannelse i den keiserlige residensbyen Potsdam. Han studerte også ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn blant konservative studenter fra den tyske eliten.[7] Han hadde et kvikt hode og ble kunnskapsrik, men dette ble imidlertid ofte overskygget av hans heftige temperament.
Både gjennom sin utdannelse og miljø ble Vilhelm en ekte junker og prøysser,[7] men dette i opposisjon til sine mer liberalt innstilte foreldre.[8] Han tok selv en militær utdanning og ble influert av Bismarck. Da Vilhelm var tidlig i 20-årene prøvde Bismarck, ganske vellykket, å skille ham fra sine liberale foreldre, og ønsket å bruke den unge prinsen som et politisk våpen mot foreldrene for å sikre sin egen politiske dominans. Vilhelm utviklet gjennom dette et dysfunksjonelt forhold til sine foreldre, særlig overfor sin engelske mor. I et utbrudd i april 1889, som keiserinne Victoria senere gjenga til sin mor, dronning Victoria, hadde Vilhelm rasende sagt at «en engelsk lege (Morell Mackenzie) drepte min far, og en engelsk lege ødela armen min – noe som er min mors feil» som ikke skulle ha tillatt noen tysk lege å behandle verken seg selv eller sin nærmeste familie.[9] Da han ble keiser etter at faren Fredrik døde av spiserørskreft etter bare tre måneder på tronen, brøt moren med sønnen.[10]
Keiser
Da Vilhelm ble keiser i 1888 ville han samarbeide med Bismarck, men forholdet mellom de to ble vanskelig. Vilhelm kom i konflikt mellom sin bakgrunn og Bismarcks ambisjoner på vegne av ham og for Tyskland. Bismarck ble tvunget til å gå av etter ei krise i 1890. Vilhelm ville gjøre Tyskland til en sterk stormakt, og var spesielt opptatt av utenriks- og kolonipolitikk. Han styrket hæren og marinen, med tydelige offensive hensikter. Hans politikk var ofte uklar etter at Bismarck forsvant fra scenen. I stedet for å finne en ny sterk rikskansler plasserte han svake personer i embetet. Den usikkerhet han skapte førte til tap av anseelse, og til sterk kritikk fra sosialdemokratene. Han var en viktig faktor i prosessen som førte fram til utbruddet av første verdenskrig, men da krigen var et faktum kom han i bakgrunnen. Ved krigens slutt i november 1918 nekta ententen å slutte fred med keiseren, og han måtte derfor abdisere den 9. november 1918. To dager senere ble våpenhvile inngått. Keiseren fikk asyl i Nederland, og bodde i Doorn til sin død i 1941.
Personen Vilhelm
Vilhelm var veltalende og hadde sans for dramatiske effekter.[8] Han var samtidens ubestridelige superkjendis og medieyndling,[11] og er blitt kalt den første ukebladkongen, slik han fylte pressen med bilder og stoff fra sine reiser og arrangementer.[11] Han var musikalsk og språkmektig, en svært god taler og hadde et utpreget sosialt vesen som satte pris på selskapsleker og slapstick-humor.[11] Han var svært kunnskapsrik og kunne derfor konversere over et bredt felt.[11]
Han er omtalt som talentfull, med en rask og noen ganger en helt fremragende forståelse, med sans for moderne, tekniske nyvinninger og industriutvikling. Men samtidig kunne han være overflatisk, forhastet, rastløs og mangle dypere forståelse, og ønske om å nå mål gjennom hardt arbeid eller nok driv til å se hvor arbeidet skal føre til. Han ville at dagene skulle være morsomme og koselige, samtidig som han søkte anerkjennelse fra omgivelsene.[12]
Samtidig hadde han et krevende gemytt, kunne være oppfarende og vanskelig for sine omgivelser. Han hadde vanskeligheter med å ta krevende beslutninger, og kunne bli hysterisk, deprimert og sengeliggende om det gikk galt.[11][13]
Politisk var han et produkt av sin tid, men var svært konservativ og lite fremtidsorientert. Men hans omskiftelige sinn, han ble i sin samtid kalt «Wilhelm der Plötzliche»,[11] gjorde at han plutselig kunne gå inn for en sak, uten at det standpunktet var en naturlig del av en politisk tenkning.[13]
Historikere diskuterer i hvilken grad sider ved hans lynne har hatt konsekvenser for særlig hans utenrikspolitikk. Han hadde tiltro til maktbruk og den sterkestes rett både i innenriks- og utenrikspolitikken. Samtidig kunne han skjule sin dype usikkerhet gjennom tøffe taleformer.[13]
Norgesvenn
Vilhelm II var begeistret for Norge og norsk natur og i tiden før første verdenskrig reiste han hver sommer på det såkalte Nordlandfahrt, et tokt med keiseryachten SMY «Hohenzollern» til Vestlandet og de vestlandske fjordene. Han høye medieprofil og kjente status gjorde at et besøk av den tyske keiseren var en stor lokal begivenhet der hvor den fant sted, og fikk stor oppmerksomhet. De keiserlige besøkene kunne også medføre gaver av lokal betydning, som for eksepel Brannhydranten i Folgefonngata i Odda, bybrannen i Ålesund, statuen av Fridtjof den frøkne, nm.m. Totalt tilbrakte han mer enn fire år ombord i SMY «Hohenzollern».
2. juli 1890, bare et par år etter at han tiltrådte, åpnet keiser Vilhelm II veien fra Holmenkollbakken til Frognerseteren i dagens Oslo sammen med kong Oscar II. Veien ble derfor kalt Keiser Wilhelms vei. En bauta ble reist til minne om begivenheten. I 1946 var det ikke lenger ansett passende å ha en vei oppkalt etter den tyske keiseren, og ettersom den var en fortsettelse av Holmenkollveien ble det navnet på hele veiløpet fra Smestad til Frognerseteren.
I forbindelse med et av sine mange besøk ved Stalheim turisthotell ble det på mdten av 1890-tallet reist en minnestein med inskripsjonen «Til Minde om Keiser Wilhelm II besøg på Stalheim» på et av de fineste utsiktspunktene, og dette har siden hatt navnet Wilhelmshøi.
Da Ålesund brant ned i 1904 var keiseren i nærheten og han besøkte byen i juli samme året. Han organiserte hjelp og fikk raskt sendt et forsyningsskip med utstyr og hjelp til den utbrende byen. Han donerte store summer til gjenoppbyggingen, blant annet ga han de tre glassmaleriene som henger over hovedinngangen i Ålesund kirke, og på et av sidevinduene er den tyske ørn, Hohenzollernes våpenskjold.
I 1913 ga han stedet Vangsnes ved Sognefjorden en kjempestatue av vikinghelten Fridtjof den frøkne utformet av Max Unger 1910–1912. Vilhelm II var romantisk fascinert av vikingtiden.
Han bodde på Kviknes Hotel i Balestrand da han fikk nyheten om krigsutbruddet. Dette var et sted han hadde besøkt flere ganger; året før hadde han fått reist en statue av sagnkongen Bele på den ene av Balehaugene.
Vilhelm ble 1. august 1888 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden.
Referanser
- ↑ «Reiste keiser Wilhelm II på signingsferd i Norge hvert år?» Det hanseatiske kontor i Bergen
- ↑ Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1, side 15
- ↑ William L. Putnam :The Kaiser's merchant ships in World War I (2001) s. 33
- ↑ *John C. G. Röhl: Wilhelm II., Die Jugend des Kaisers 1859–1888. C. H. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37668-1.
- ↑ Catrine Clay: King, Kaiser, Tsar: three royal cousins who led the world to war (2007) a. 14
- ↑ Skotheim, sidene 17-18
- ↑ 7,0 7,1 Skotheim, side 18
- ↑ 8,0 8,1 Vilhelm II på Store norske leksikon
- ↑ John C. G. Röhl: Young Wilhelm: the Kaiser's early life, 1859-1888 (1998) s. 12
- ↑ Skotheim, side 21
- ↑ 11,0 11,1 11,2 11,3 11,4 11,5 Skotheim, side 23
- ↑ Nipperdey, Thomas: Deutsche Geschichte 1866-1918. vol. 2: Machtstaat vor der Demokratie (1992) s. 421
- ↑ 13,0 13,1 13,2 William L. Langer et al. Western Civilization (1968) s. 528
Kilder
- Vilhelm 2 - tysk keiser 1888–1918 i Store norske leksikon
- Balestrand tettsted i Store norske leksikon