Farseggen (oldtidsvei i Skedsmo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 25. mai 2020 kl. 14:01 av Steinar Bunæs (samtale | bidrag) (Lagt inn foto.)
Hopp til navigering Hopp til søk
Farseggen - en del av oldtidsveien gjennom Skedsmo
Foto: Nils Sundstu (2011).

Farseggen er det eldgamle veifaret mellom Skedsmo kirke og Leirsund. Denne unike veistrekningen, som er en oldtidsvei, går på en smal leirerygg mellom to dype ravinedaler gjennom et naturskjønt område med en rik flora og et variert dyre- og fugleliv.

Urgammel vei

Hankefall - kongens ombudsmann inspiserer tjodgata

Hvor gammel denne veien eller faret er, blir spekulasjoner, men det kan dog være interessant å dvele litt ved spørsmålet. De eldste spor etter bosetninger i Skedsmo er registrert på slettene ved gården Huseby, området rundt Skedsmo kirke og på Asak. Disse bosetningene kan være 5 - 6000 år gamle. Det er meget trolig at bosetningene har hatt kontakt med hverandre selv om det på denne tiden antagelig var en fjord eller innsjø over slettene ved Leirsund. Kanskje benyttet disse menneskene faret over eggen ned til en båtplass for å ta seg over fjorden til sine frender i båt. I forhistorisk tid var oldtidsveiens viktigste funksjon å knytte grender og gårder sammen. Den alminnelige gjennomgangsferdsel var antagelig meget liten, men utover i vikingtiden fikk oldtidsveien gjennom Romerike økt betydning.

Når man i dag ferdes på denne veien, kan det virke ulogisk å legge en vei over denne smale leireryggen. Det er imidlertid høyst sannsynlig at terrenget der veien går var ganske annerledes da de første mennesker og dyr tråkket den første stien. Flere tusen års erosjon i de løse leirmassene har utvilsomt endret landskapet betydelig.

Vedlikehold av tjodgata

Oldtidsveien fra Viken til Opplandene og Nidaros gikk over Farseggen. Allerede i Eidsivatingloven ble bøndene pålagt veivedlikehold. Dette pålegget ble videreført i Magnus Lagabøtes landslov. En ridevei ble i middelalderen kalt tjodgate og den skulle være 8 alen bred. Kongens ombudsmann hadde å se til at veiene ble holdt i stand. Til veiarbeid møtte bøndene tre ganger i året, nemlig før våronn, slåttonn og før snøen kom om høsten. Den enkelte gård hadde ansvaret for sin bestemte strekning av tjodgata. Veien skulle holdes fri for trær, stubber og steiner. Ved besiktigelse red ombudsmannen med et 8 alen langt spyd på tvers av hesteryggen. I hver ende av spydet var det festet en vidjehank. Dersom spydet støtte bort i trær eller kvister slik at hanken falt av, fikk bonden 2 skilling i bot for hvert hankefall. Hvis hele spydet ble revet av var boten 8 skilling. Christian IVs Norske Lov gjentok mye fra Magnus Lagabøters lov om veistellet. Denne loven befalte dog at veiene ikke bare skulle holdes frie for trær og lignende, men store steiner skulle brennes bort og på ujevne steder måtte det fylles og veien gruses. Altså var det nå snakk om veier som kunne kjøres med vogn.

Besværlig vedlikehold

Farseggen før utbedringen i 1013
Foto: Nils Sundstu (2011).

Vi kan regne med at Farseggen har vært vedlikeholdt etter nevnte lover og retningslinjer frem gjennom middelalderen opp til nyere tid. At veien har vært besværlig å holde vedlike fremgår av uttalelser fra 1922 da planer for ny vei ble lansert. I argumentasjonen for ny vei heter det bl.a.:” Veien Nordvollen - Leirsund over Farseggen, har vært benyttet i lang tid. Den lå i et meget vanskelig terreng på en smal leirrygg, hvor det var hyppige utglidninger.” Formannskapet i Skedsmo kommune besluttet etter dette å bygge ny vei til Leirsund. Den ble åpnet i 1928. Men Gamleveien (Farseggen) ble fortsatt mye benyttet av befolkningen på Leirsund og så sent som i 17. mai 1956 gikk barnetoget fra Leirsund tur/retur Skedsmo kirke over Farseggen. Veien ble opprettholdt som bilvei frem til år 2000. Mye nedbør den høsten førte til store skader på veien og den ble stengt for biltrafikk. Veien er nå restaurert. Den er en skiltet som en del av pilegrimsleden og er stengt for biltrafikk.


Kilder