Kalmarkrigen
Kalmarkrigen ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige fra 1611 til 1613. Navnet på krigen kommer fra den danske erobringen av Kalmar slott. Den eneste krigshandlingen på norsk jord skjedde i 1612, da skottetoget ble massakrert ved Kringen i Sel kommune i Gudbrandsdalen. Norske soldater deltok på de andre krigsskueplassene.
Mer enn 11 000 nordmenn ble utskrevet som soldater til denne krigen, og i tillegg kommer omkring 1700 båtsmenn til flåten. Planen fra Christian IVs side var at de skulle rykke inn i Sverige. Fra norsk side ble det advart om at bondesoldatene ikke hadde noen militær erfaring og at de var dårlig utstyrt. Kongen sto på sitt, men det ble aldri gjennomført noe stort innfall i Sverige. I stedet ble de utkalte mannskapene satt til å forsvare landet dersom det skulle komme et svensk angrep.
Bakgrunnen for krigen var et svensk ønske om å bryte det dansk-norske monopolet på handel med Russland. Tidlig i krigen sto et slag ved Kalmar (1611), og dette skulle bli det eneste store slaget. I 1612 herjet Gustav II Adolf i Skåne, som da var et dansk område. 24 kirkesogn ble plyndret og brent før Breide Rantzau og Anders Bille stoppet ham.
I 1612, etter nederlaget i Skåne, forsøkte svenskekongen å hente inn skotske og nederlandske leiesoldater, og det var disse som marsjerte gjennom Norge for å slutte seg til svenskene. De marsjerte med kun lette våpen, for de skulle få utstyr av svenskene. Dette gjorde dem til et nokså lett bytte for den improviserte bondehæren som møtte dem i Kringen, ledet av Lars Hågå og lensmann Per Randkleiv. Det skal ha blitt tatt 134 fanger, men av disse ble alle unntatt 18 massakrert. En av de falne, Georg Sinclair, ble feilaktig antatt å være deres anfører. Hans gravminne er bevart på Kvam.
Fredsavtalen, den såkalte Freden i Knærød ble inngått 20. januar 1613. Svenskene måtte betale store erstatninger, og Danmark-Norge ble den førende nasjon i Norden en periode.
Kilder
- Kalmarkrigen i Store norske leksikon
- Kalmarkrigen på Wikipedia på bokmål og riksmål