Smakebiter fra artikler
Syntese: Helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Her illustrert ved en detalj fra Georges Seurats (1859-91) bilde La Parade, malt med pointillistisk teknikk.
Foto: Georges Seurat. La Parade (1889)
betyr sammenstilling (
gresk synthesis). Innenfor humaniora eller åndsvitenskap betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet slik at den framstår som en enhet («helheten er mer enn summen av de enkelte delene»). Syntese er et vanskelig begrep. Ofte stilles det i opposisjon til analyse. Syntese dreier seg om bygging, analyse om spalting; syntese om konstruksjon, analyse om kritikk. Skillet mellom syntese og analyse går igjen i nesten alle vitenskaper. En historisk syntese er en sammenfattende teori eller framstilling av en nærmere bestemt historisk enhet. Den historiske syntesen er dermed overordnet andre og mindre omfattende framstillinger, som kan sies å utgjøre byggesteiner i syntesen. Når vi formulerer oss på denne måten, gir vi inntrykk av at en framstilling må være svært omfattende for å kunne kalles en historisk syntese. Ordet blir reservert for studier av svært lange kronologiske perioder eller svært store territorielle enheter, for eksempel av typen
Immanuel Wallerstein:
Det moderne verdenssystem, der forfatteren gir en syntetiserende framstilling av framveksten av det kapitalistiske jordbruk og den europeiske verdensøkonomi i perioden 1450 til 1640, basert på sosiologisk forskning og en rekke historiske enkeltstudier. Men begrepet syntese kan også forstås på en mer relativ måte. Vi kan snakke om synteser på forskjellige nivåer, nærmest som et hierarki – som for eksempel kan strekke seg fra lokale enheter, via regioner og nasjoner til transnasjonale konfigurasjoner eller for den saks skyld «verdenssystemer». En syntese på ett nivå kan være underordnet en delteori på et høyere eller mer omfattende nivå, som
Ottar Dahl har påpekt.
Les mer…
Når ein granskar og framstiller historia til ein utvald del eller eit enkeltaspekt av lokalsamfunnet, kan vi kalle det sektorhistorie. Det kan vere ei bestemt næring, ei sosialt eller kulturelt distinkt gruppe, eit kulturfenomen eller noko anna.
Nokre døme på utgjevne bøker i sjangeren lokal sektorhistorie kan vise spennvidda:
- Balvoll, Gudmund: Jordbruket i Vik fram til 1950. Utg. av Vik lokalhistoriske arkiv, 2001.
- Fossen, Asbjørn: Småkårsfolk i ei Romeriksbygd [Aurskog]. Eget forlag, 1991).
- Hove, Peter: Haram kyrkjesoge. Haram skulesoge. Haram bygdebok, 1975. Les mer…
Lokalhistoriske årbøker. Denne sjangeren inkluderer både dei eigentlege årbøkene og andre lokalhistoriske publikasjonar som kjem ut med jamne mellomrom. Dei fleste blir utgjevne av lokale eller regionale historielag, somme av bygde- og regionsmuseum osv.
Talet på slike skrifter har auka kraftig i den seinare tid, og i dag kjem det årleg ut om lag 300 årbøker og andre lokalhistoriske periodika. Mykje av bakgrunnen for det er nok at det har vorte lettare og billegare å produsere og gje ut slike skrifter. Årbøker er veleigna for samarbeid i historielag og gjev synlege og publikumsretta resultat av aktiviteten der. Dei gjer det også mogleg å publisere verdifullt stoff, gjerne frå amatørhand, som elles ikkje ville ha funne rom i bygdebøker eller gjennom andre.
Les mer… Sjanger kan bety to ting i tilknytning til
lokalhistorie. På den ene side er lokalhistorie i seg selv en sjanger (disiplin) innen historiefaget, akkurat som globalhistorie, sosialhistorie, forsvarshistorie eller kvinnehistorie. På den annen side kommer lokalhistorien til uttrykk gjennom ulike sjangre som
gards- og slektshistorie,
årbøker og andre. Det er denne betydningen av sjanger-begrepet som skal drøftes her.
Feltet deles gjerne i eldre sjangere, typisk
topografisk-historiske beskrivelser og
beskrivelser fra nasjonalhistorien, og beskrivelser som oppstod med det lokalhistoriske gjennombruddet som skjedde på 1900-tallet.
Les mer… 
Fotoalbum fra Møre og Romsdal.
Foto: Halvar Hatlen
(2009)
er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden.
Les mer…
