Normalisering av stedsnavn
Normalisering av stedsnavn har funnet sted i Norge siden 1800-tallet, men er fortsatt et betent tema. Først i 1991 kom lov om stadnamn som formaliserte prosessen for fastsettelse av offentlige navn. Dette er et betent område, som har vært opphav til langvarige strider, men samtidig er det gode argumenter for å drive normalisering.
Historie
I 1849 kom den første trykte instruksen for karttegnere som jobbet for Norges Geografiske Oppmåling (NGO). Det står her at «Kartets Navne bør tydeligen kunne læses og deres Retskrivning skjænkes den største Opmærksomhed». Det er to ting man kan ta fatt i i denne instruksen. Det ene er at den er svært uklar, det sies ingenting om hvilke prinsipper man skal legge til grunn for skrivemåten. Det andre, og det er nok det mest kritiske, er språket den er skrevet på. Midten av 1800-tallet var en brytningstid for det norske språket, og det fantes ingen norm å forholde seg til for norsk rettskrivning. Instruksen er skrevet på et lett fornorsket dansk (æ for e, enkel konsonant der norsk har dobbel, d for bløt t er trekk fra dansk rettskrivning, mens kunne for kunde er et norsk trekk). Særlig langt kunne man ikke komme med bare denne instruksen, men et lite skrift som var utgitt et par år var et godt tillegg.
Gerhard Munthe framheves gjerne som en av de første som jobbet systematisk med spørsmålet. Han hadde to år før ovennevnte instruks kom, i 1847, gitt ut Norske Stedsnavns rette skrivemåde, som ble brukt av mange karttegnere. Der hadde han fornorsket stedsnavn, særlig ved å luke ut stumme bokstaver (b, d, e og h) og skiftet ut bokstaver som er fremmede i norsk rettskrivning (c, ch og w). Hans skrift fikk stor betydning, men man finner mange navn skrevet på dansk form fram til ca. 1870.
Da Ludvig Kristensen Daa kastet seg inn i arbeidet kom den første programerklæringen for normaliseringsarbeidet. Den kom i en kommentar til rektangelkartet Kristiania-Drammen fra 1867, og er i stor grad gjeldende også i dag. Daa beskrev prosessen som en strid mellom to ytterligheter, enten det han kaller «oldsproget» eller «Folke-Dialekterne». Munthe hadde hatt en hang mot «oldsproget», det vi i dag kaller hypernorvagismer. Dette er former som søker å gjengi opprinnelige skrivemåter, men som samtidig lett fjerner seg fra nedarvet uttale. Daa foretrakk prinsippet om å følge dialektene slik de ble talt av folket i området. I 1869 kom en arbeidsinstruks for karttegnere, og denne gang var den langt mer konkret. De danske, bløte konsonantene forsvant der de avviker fra uttalen, slik at man «skriver saaledes Aker, ikke Ager eller Agger». Man skulle ikke lage kunstige oldnorske former, fordi de ikke ville bli forstått. Man skulle «saaledes ikke skrive nes, lis, skid, men næs, li, ski». For dagens nordmenn blir dette en noe merkelig regel, men da instruksen ble skrevet var æ for e fortsatt vanlig i norsk språk – i dag henger den igjen bare i noen få ord som «sæd» og fører til forvirring om rett uttale. Det påpekes også at man ikke uten videre kan følge dialektene, fordi enkelte lyder ikke kan gjengis med vårt alfabet. Et vanlig problem er tjukk l, som vi ikke har noen bokstav for; den gjengis dels som -l og dels som –rd i slutten av ord (gård, bord osv. som på østlandsdialekter uttales med tjukk l).
Den nye instruksen var nok til noe mer hjelp, men også den var vanskelig å forholde seg til. Ikke minst krever det mye granskning for å fastslå hva som faktisk er den lokale uttalen. I 1879 tok man et nytt skritt da Oluf Rygh ble ansatt som «korrekturleser» av kart. Han skrev ned noen av sine synspunkter, og disse sammenfaller i stor grad med dagens prinsipper. Hans retningslinjer kan oppsummeres slik: Nåværende uttale må i tillegg til eldre skrivemåte tas under betrakning når man avgjøres navneform. Man må da holde seg til den lokale allmuens uttale, da de i samtale med folk som snakket annen dialekt ofte brukte former som er påvirket av skrivemåten og som dermed er forvanskninger. Videre måtte man bruke skriftspråkets normer, og videre normalisering av stedsnavn måtte følge utviklingen av norsk rettskrivning.
I 1913 kom den første forskriften om skrivemåten av stedsnavn. Nye retningslinjer kom i 1927, 1929, 1933 og 1957, og alle disse følger samme prinsipper som de første, men oppdaterer disse blant annet i forbindelse med endringer i rettskrivningen. Landsmålet, senere nynorsk, fikk en fremtredende plass, idet den målformens rettskrivning ble foretrukket framfor den danskpregede skrivemåten i riksmålet, senere bokmål. Etter hvert som bokmålet har beveget seg vekk fra dansk skrivemåte har man i større grad sett på de to målformene samlet.
Det foregikk et kontinuerlig arbeid med normalisering av stedsnavn i ulike kartserier. Det var likevel store huller i arbeidet. Økonomisk kartverk (ØK), utgitt fra ca. 1960, ble ikke systematisk gjennomgått, mens hovedkartserien M711 og sjøkart utgitt fra 1960 var gjennomgått i henhold til forskriften fra 1957. Det var strid om normalisering av gårdsnavn. I 1960-åra falt et par høyesterettsdommer, som fastslo at man det ikke fantes hjemmel for offentlig normalisering. En konklusjon av dette skulle være et gårdseier fastslo hvilken form som skulle brukes på kart, men realiteten er at kartverket fortsatte å normalisere dem. På grunn av at noen kartserier ble systematisk gjennomgått mens andre ikke ble det finner man avvik mellom kartene. Et eksempel er at Norge 1:50 000 hadde Sognsvann i Oslo, fordi -vatn var riksform (felles for bokmål og nynorsk), mens ØK hadde Sognsvann fordi Oslo kommune sendte inn dette navnet på sin navneliste.
Lov om stadnamn fra 1991 førte til flere endringer. Helt sentralt er det at Statens kartverk fikk et klart definert ansvar for å drive normering av stedsnavn. De hadde drevet det samme arbeidet tidligere, men fikk nå klar myndighet til å ta avgjørelser. Det ble også fastslått hvem det er som skal fastsette offentlige, godkjente navn. Fordelingen er som følger:
- Kommunestyre: Kommunale gater og veier, parker, torg, bydeler, boligfelt, anlegg osv.
- Fylkesting: Fylkeskommunale veier, anlegg osv.
- Vedkommende statsorgan: Statlige områder, anlegg osv. (for eksempel bestemmer militære myndigheter navneform for militærleire)
- Alt som ikke dekkes av punkt 1–3 eller av andre lover og forskrifter bestemmes av Statens kartverk. Herunder kommer alle naturnavn (fjell, elver, daler osv.) og alle gårdsnavn/bruksnavn
Bestemmelser som foretas av Statens kartverk skal, for å sikre at lokale interesser blir ivaretatt, gjennom en fastlagt saksgang. Kommunene, eier/fester av bruk, lokale organisasjoner og andre parter har rett til å uttale seg, og deres synspunkter må vurderes. Fra Kartverkets side vurderes saken av navnekonsulenter. Det finnes to for hvert av de eldste universitetsområdene, det vil si Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, samt egne konsulenter for nord-, lule- og sørsamisk samt for kvensk (finsk i Nord-Norge). Dersom en interessert part ikke aksepterer avgjørelsen kan den ankes til klagenemnda for stedsnavnsaker, som ledes av en jurist med høyesterettsdommers kompetanse, assistert av språkforskere.
Loven gjelder kun for offentlig virke. Det vil si at i all offentlig myndighetsutøvelse, inkludert oppsetting av skilt med stedsnavn, skal loven følges. Det var i en periode etter at loven trådte i kraft uklart om bygdebøker og stedsnavnlister bestilt av kommunen men produsert av ekstern forfatter også måtte bruke offentlig godkjente navneformer. Det ble derfor presisert at slike publikasjoner ikke er en del av myndighetsutøvelsen, og derfor er unntatt. En bygdebokforfatter er dermed ikke bundet av loven, men flere har opplevd å komme i konflikt med kommunen de arbeider for fordi det er motstridende syn på navneformene. Enkelte velger å bruke de offentlige formene fordi dette bidrar til entydig identifisering, og sørger for at verket stemmer overens med navnene på kart. Andre foretrekker å bruke avvikende, lokale former.
Et navn som er i bruk på et offentlig kart, og som dermed også står i Sentralt stedsnavnregister, SSR, kalles et offentlig navn. Gjennom nettjenesten Norgesglasset er det mulig å søke i dette registeret. Dersom navnet også har vært gjenstand for en navnesak som har munnet ut i et vedtak kalles det et offentlig og vedtatt navn. Denne forskjellen vil i det daglige bety lite, begge typer er navn som skal brukes i offentlig virke. Men dersom man har innvendinger mot skrivemåten er det en betydelig forskjell, idet navn som ikke har blitt vedtatt kan endres gjennom navnesak mens det er betydelig vanskeligere å gjøre noe med et navn som allerede er vedtatt. Se nedenfor for mer informasjon.
I arbeidet med normalisering snakker man gjerne bare om bruksnavn, fordi man kom fram til at skillet mellom gård og bruk er et matrikkelteknisk spørsmål, uten betydning for navnet.
Svært mange norske gårdsnavn har hatt en forvanskning av skrivemåten gjennom unionstida. Særlig vanlig er det med stumme bokstaver, ekstra vokaler, monoftonger der norsk normalt har diftonger og bokstaver som c og w som er innlånt fra andre språk. Det er flere grunner til at denne forvanskningen er så utbredt. Det viktigste er at embetsmennene i stor grad var danske (eller utdannet i Danmark eller Tyskland), og når de skrev ned matrikler og skattelister brukte de dansk eller tysk rettskrivning for å gjengi det de hørte. Da dansk skriftspråk ikke ble normert før midten av 1800-tallet, det vil si etter at unionen Danmark-Norge ble oppløst, kunne det man oppfattet som rett skrivemåte varierer fra en person til en annen. V og u kunne gå om hverandre, det samme kunne v og f. Konsonanter ble bløte (p, t og k til b, d og g), det ble brukt doble vokaler for å markere lengde, e ble byttet med æ osv.
Når man begynner å normere forvanskede bruksnavn skaper dette ofte konflikter. Prinsippet for normeringen er det samme som for andre stedsnavn, man bruker den lokale, nedarvede uttalen som utgangspunkt og gjengir denne i tråd med norske skriveregler. Den viktigste årsaken til konflikter er at bruksnavn ofte går igjen som slektsnavn eller stedsnavn.
Når navnet er brukt som stedsnavn kan man enten få en situasjon hvor man finner det riktig å normere dem til samme skrivemåte, eller man kan oppleve at de skiller seg fra hverandre for eksempel ved at bruket har bestemt form mens stedet har ubestemt form. Her slår dialektbasert normering ut annerledes enn hypernorvagismer; sistnevnte ville gitt like navn i de fleste slike tilfeller. Men i dialektene kan bruksnavn og stedsnavn skille seg fra hverandre. Det kan ha oppstått forskjell i uttalen fordi man trengte å skille de to fra hverandre, eller forandringer i infrastruktur kan ha ført til at bruket og stedet søker mot forskjellige sentra og dermed påvirkes ulikt språklig.
For personer som har bruksnavnet som slektsnavn kan det føles som et overtramp fra myndighetenes side når bruksnavnet normeres slik at det skiller seg fra slektsnavnet. Man føler at tilknytningen til brukets og slektas historie blir brutt når man får beskjed om at navnet ikke lenger er det man er vant til. Skrivemåten kan skille seg nokså mye mellom slektsnavn og normert bruksnavn, og i og med at vi oppfatter navn som noe som må skrives helt korrekt kan det være vanskelig å svelge et navnevedtak. Lovmessig sett har de to ikke noe med hverandre å gjøre. Stedsnavnloven regulerer det ene, navneloven det andre. Men for mange blir dette et skille som kun har akademisk interesse, mens deres tilknytning til navnet blir det viktige. Språklig sett er det et prinsipielt skille mellom de to, da det ene er et nedarvet, geografisk navn, mens det andre er en spesifikk form av dette som på et tidspunkt ble tatt som etternavn. Det er også en betydelig forskjell at stedsnavnet er allemannseiendom, og blir påvirket av mange menneskers uttale og skrivemåte, mens slektsnavnet tilhører en mindre gruppe og dermed blir mer stabilt. Det er her viktig å være klar over at stedsnavnet gjerne har blitt skrevet på en rekke måter gjennom historien, og det er språklig sett ingen spesiell grunn til at man skal foretrekke en forvansket form fremfor en form som gjengir uttalen. I mange navnesaker er det betydelig forskjell mellom uttale og skrivemåte, fordi den muntlige formen har holdt seg rimelig stabil mens skrivemåten er forvansket. For stedsnavn vil det ofte være naturlig å gå tilbake til en eldre form som ligger nærmere uttale og som tydeligere viser betydningen, mens man for slektsnavn ikke kan hoppe bakover til en eldre form.
Man må være klar over at navn på nye bruk, bolighus, hytter og annet bestemmes av eieren. Dersom en forvansket form av stedsnavnet eller et lokalt bruk inngår i navnet skal altså ikke dette normeres.
Bosetninger og naturformasjoner
Navn på bygder, grender og tettsteder blir normert når det er grunn til det, men disse har i større grad enn bruksnavn blitt normert på et tidligere tidspunkt, og det er derfor ikke så mange slike saker. Kommunen har her stor tyngde i navnesaker, og mange kommuner har fattet egne vedtak om stedsnavn. Også slike normeringer kan vekke sterke følelser. I Son i Akershus er det mange som velger å skrive navnet Soon, den gamle skrivemåten som nok er påvirket av nederlandsk skrivemåte, selv om mange av de som gjør dette knapt er gamle nok til å huske at endringen ble gjort. Den ble for øvrig vedtatt lenge før lov om stedsnavn kom, av lokale myndigheter. Slike eksempler finnes det mange av rundt om i landet.
Også naturformasjoner som fjell, elver, daler og sjøer får sine navn normert. Dette kan være et svært utfordrende arbeid, særlig der formasjonen strekker seg gjennom flere dialektområder.
Mange av de nyere normeringene av slike stedsnavn er gjort ut fra ønske om tilpassing til lokal uttale, i samsvar med rettskrivningsreglene. Mange saker dreier seg om endinger. Det kan være bestemt eller ubestemt form, -vik eller –vika, -sund eller –sundet osv.), eller det kan være tilpassing av ending til dialekten (-e til –a, -a til –o osv.). Selv om slike endringer bare tilpasser seg til hvordan folk uttaler navnet kan det være store konflikter knyttet til det, fordi man er vant til å skrive det på en spesiell måte, og anser den måten for å være «den rette». Andre typer endringer som forekommer er fornorsking av dansk skrivemåte, som at monoftonger går tilbake til diftonger, æ blir til e osv. I de fleste tilfeller treffer navnekonsulentene godt med gjengivelse av lokal dialekt etter norske rettskrivningsregler, men fordi innbyggerne er vant til å lese det på en spesiell måte kan det være vanskelig å få gjennom vedtak. Man får derfor situasjoner hvor det er tydelig at navnekonsulentenes innstilling ligger nærmere lokal uttale, men hvor lokalbefolkningen mener at den eksisterende skrivemåten er mer riktig. Dette dreier seg om svært gamle vaner, og de er dermed svært vanskelig å bryte. Enkelte vedtak som er fattet i slike saker har blitt omgjort i klagenemnda for navnesaker, fordi man anser at forskjellen er såpass liten at man må ta hensyn til lokalbefolkningens ønsker.
Svært mange navn som brukes på kart og som dermed også befinner seg i SSR har aldri vært gjenstand for vedtak hos Kartverket. Det er bare der det har vært et behov for saksbehandling at man har gått gjennom en navnesak. Dette betyr at det finnes en rekke stedsnavn som er offentlige navn, men ikke vedtatte. Når en navnesak er gjennomført er det svært vanskelig å sette i gang en ny prosess – ellers ville man aldri kunnet bli ferdig med vanskelige saker. For å få til det trenger man nye opplysninger som ikke var kjent da saken ble behandlet, for eksempel gamle dokumenter som viser annen betydning og/eller skrivemåte.
For ikke vedtatte navn er det langt enklere å få gjennomført endringer, enten direkte dersom man kan enkelt kan dokumentere at en annen skrivemåte er den rette, eller gjennom opprettelse av navnesak. I tillegg til skrivemåten er det også grunn til å være oppmerksom på at mange stedsnavn er feilplassert på kart[1]
Referanser
- ↑ Jfr. Tom S. Vadholm, «Kulturhistorisk korrekthet i Statens kart» i Lokalhistorisk magasin 4/2009